Finanskrisen for Norsk stål er over.

Da var fire dager med jakt unnagjort. En liten aksjeportefølje i norsk stål har jeg fått, og æresmedlemsskap i blindforbundet samt sponsing av specsavers.
Det hele begynte svært bra med tre ryper på ett hektisk kvarter første jakt dagen, og man trodde at nå var man i gang. Noe man også var.....Man var igang med bomminga.
Den andre jaktdagen leverte bikkja flere nesten ferdig skutte ryper, men stålet ble ødsla i øst og vest, og jeg hadde neppe truffet bakken om jeg prøvde. Men til slutt fikk jeg skutt en stegg på det 3. fuglearbeidet på samme fuglen. Personlig mistenker jeg den for å bare gi opp og spille død fordi den var lei den jævla bikkja som hele tiden leita den opp. Da den hadde kommet i sekken og det hadde gått noen minutter så var det like før jeg ikke letta da den starta motoren og prøvde å fly avgårde med sekken. Den ble øyeblikkelig avlivet.
De to siste dagene så satt ikke ett eneste skudd der de skulle og det manglet ikke på sjanser. Bikkja leverte meg til stadighet fugl som nesten var ferdig skutt, men som en full speiderpike dundret jeg stålet ut i det store intet.

Skitt jakt..........................så absolutt.

Jakta er i gang.

Da er jakta godt i gang og di første to dagene er unnagjort. Åpningsdagen ble en lang og tung affære på hele 11 timer som satte sitt tydelige preg på hund og mann. Hunden leverte flere fine jaktbare fuglarbeider....men mannen som skulle legge siste hånd på verket kan vel gjøres til æresmedlem i blindeforbundet. Etter flere skudd som gikk i hytt og pine først på dagen, så var det bare å ta en lengre pause før man fortsatte. Det gjorde visst godt for "blindebukken" med hagla. I løpet av ett hektisk kvarter hadde vi tre fine fuglearbeider med felling, og tre fine ryper fant veien i sekken.

Etter noen flere skudd i blinde var både hund og mann klar for å ta fatt på veien hjem. Uten følelse i bein og skuldre og med ryper i sekken var vi nokså fornøyde.

I dag bar begge tydelig preg av gårdagens slit og det var tungt å komme igang. Hunden leverte flere ryper servert nesten ferdig ribba og stekt. Men selv om jeg teppebomba terrenget med stål fløy alle rypene skrattende videre. Og jeg sverger på at jeg så Reina titte seg bak og rista på hodet. Men til slutt fikk vi has på en stor fin stegg som fant veien i sekken.

Og etter en kort rådslagning dro vi hjem vel vitende om at julermiddagen var i boks, og vi lot ryper være ryper.

Fellingene gjorde tydelig inntrykk på Reina. Når det smeller vil hun gjerne frem og se hvor fuglen ble av, og RIOS må nok finpusses litt når det blir dags for prøve.

Klar for jakt.

Med rypekvoter på 4 liryper pr dag er undertegnete klar til å perforere atmosfæren med stålhagl.
Sjelden eller aldri har jeg følt at hunden har vært så klar til jaktstart. Har hatt ett par siste dager i fjellet før jakta der bikkja har levert flere fine fuglarbeider og har vært særdeles stødig i oppflukt og skudd. Og om hunden fortsetter i samme spor tror jeg dette blir artig.
Min største bekymring er for øyeblikket hvordan det står til med min egen treffsikkerhet. Har vel en mistanke om at jeg ville fått problemer med å treffe låven selv om jeg stod inne i den og fyrte løs med hagla.
Og om alt annet skulle svikte kan jeg alltids hive hagla etter fuglene vel vitende om at da er sjansen størst for treff.


Skitt jakt.

Fantastiske Reina

Etter ett par dager med dårlig vær, mye vind og regn i bøtter og spann så var det på tide å ta ut Reina på det jeg antok ville være nokså lett fugl.
Da vi hadde gått en halvtimes tid ble hun bort for meg over en kant. Jeg fortsatte bare forover i marsjretningen og regnet med at hun ville slå inn foran meg ganske snart. Da det gikk noen minutter uten at hun dukket opp fant jeg det best å gå å se over kanten hvor hun hadde gjort av seg. Langt nede i lia ser jeg at hun står på tåneglene med høyt hode. Da jeg gikk opp til henne skjønte jeg at fuglen lå nok langt foran henne. Jeg gikkk opp på siden av henne og sammen avanserte vi forover, og Reina stoppet opp. Jeg ba henne gå på og hun la ut noen meter foran meg og reiste rolig og behersket ett kull på 6-8 ryper som lettet 10-15 meter foran hunden.Reina var komplett rolig i oppflukt. Det var godt å se at hun greide å tackle også fugl som ikke trykte som brostein.
Jeg merkte meg hvor fuglene slo seg ned noen hundre meter lengre frem i terrenget. Jeg slapp Reina på og vi gikk mot stedet der jeg mente fuglene lå mens hun revierte tett gjennom bjørklia og ble bort for meg. Jeg fortsatte bare forover og etter ett par minutter finner jeg henne i stand. På komando kanonreiser hun 2 fugler og er komplett rolig. Under utredning trøkker jeg opp 2 fugler og regner med at sjansen for å få has på noen gjennliggere var forsvunnet. Men da hun har hentet ny vind slår hun seg litt ned i lia og fester ny litt usikker stand. Jeg ber henne gå på og hun reiser behersket en enkelt rype og er komplett rolig.
Med tre slike perfekte arbeider i sekken var det bare å koble hunden og gå hjem...bedre blir det neppe.

Løpende ryper......eller.

Legger til en video jeg fimet i fjellet her om dagen. Jeg finner Reina i stand midt oppe i en liten li med hard mot vind. Og ender opp med å finne fuglene langt nedenfor der hun først markerte for dem. Desverre var hun ikke helt rolig og tok seg 10-15 meter etter rypa.

Regn og bedre svar fra hunden.

Etter å ha vært svært misfornøyd med Reina etter gårsdagens tur var det med en viss glede jeg våknet i morges og oppdaget at det hadde regnet. Ganske umiddelbart klødde det i stive, utslitte og gamle ben.
Om man skal beskrive det perfekte fuglearbeidet høres det som oftest slik ut. Man kommer opp til hunden i stand, man ber hunden reise, og den går på med alt den har for å få fuglene til værs, og er komplett rolig i oppflukten.
Slik var Reinas første fuglekontak i dag. Da hun ikke dukket opp der, og når hun burde var jeg rask med å innfinne meg der jeg sist så henne. Og der stod hun. Jeg gikk opp og ba om reis. I ren flåklypastil tok hun av så lyngen krølla seg bak potene. For å gjøre det hele enda vanskeligere stod hun på nedsiden av en liten haug der det stakk opp to graner på baksiden. Over kanten bar det med Reina i uhyggelig fart. Da jeg så fugl i luft kunne jeg ikke lenger se Reina, men jeg ropte sitt i håp om at hun skulle reagere der hun var ute av synet bak haugen. Det var med en viss spenning jeg gikk over toppen for å se etter henne, og til min store lettelse fant henne sittende bak grantrærne. Stort bedre blir det ikke.
Senere så kom vi forkjært på ett kull som jeg støkka opp, men Reina var helt rolig da 8-10 fugler tordnet over hodet på henne.
Jeg prøvde å la henne gå på disse nyslåtte fuglene, men da hun støkket en rype uten å vise tegn til å skjønne at den var der dro jeg henne bort fra området.
Senere fikk jeg 2 fine fuglarbeider på disse fuglene, og ett litt lurvete. Hun tok stand rett foran meg, og avanserte forover til fugl ble presentert. Siden jeg var ti meter unna så hadde jeg nok skutt under jakt da hun tydelig viste at her var det fugl. Absolutt jaktbart.

Senere støkket hun 2 fugler i rask rekkefølge uten å vise det minste tegn på at hun kjente at det var fugl. Det hadde klarnet opp og temperaturen var blitt betraktelig høyere, og jeg tror forholdene var bortimot umulig med fugl som trykket voldsomt.

Litt senere finner jeg henne i stand, motvillig går hun på uten å kunne presentere fugl, og under utredning tar hun ny stand og nekter plent å reise fugl som ikke vil la seg presse ut. Til slutt går hun på og får fuglen til værs.
Mange gode prestasjoner og rolig i alle oppflukter må sies å være en bra tur.

Kommunikasjonssvikt, eller vanskelige forhold?

Tok meg en tur i fjellet i ettermiddag/ kveld og fikk en del fugl foran Reina med vekslende hell, men desverre mest uhell.
De to første situasjonene hadde potensialet til å bli glimrende. Den første så jeg hun nøstet på beitefot og avanserte forover i medvind på skrå bakfra, helt til hun kom inn i vinden og fikk overvær og stoppet opp, men startet så avansen, noe som resulterte i at hun støkket ett kull. Hun var forholdsvis rolig, men jeg følte ett visst behov for å markere meg og hanket henne bryskt tilbake. Litt senere så jeg hun startet avanse mot noe kratt, og la inn ett par kunst pauser, men det resulterte i at hun støkket en enkel fugl og forfulgte noen meter. Dette ble også bryskt påtalt.
En stund senere så jeg hun atter rotet på beitefot, men denne gangen festet hun stand. Da jeg kom opp til henne og ba om reis så gikk en enkel fugl, og Reina var komplett rolig(video)

En stund senere markerte hun sterkt, men ble så borte for meg. Jeg lette en stund uten å finne henne. Plutselig så jeg ett kull som lettet fra ett tett vegetert område og jeg fikk visuel kontakt med Reina, som umiddelbart stoppet på tilrop. Hun hadde nok stand der, men da jeg ikke dukket opp ordnet hun opp på egen hånd. Forsåvidt fornøyd med at hun stoppet umiddelbart på tilrop.

Kort etter går hun opp i stand ved en gran. Jeg går opp, ber om reis. Hun reiser villig en enkel rype og er rolig(video)

Dagen avsluttet med at jeg så hun avanserte på noe godlukt og en rype tok til vingene til side for Reina som stoppet i sporene på tilrop. Da jeg gikk opp til henne, rett i mot henne, lettet 6-7 ryper til rett foran henne. Jeg antar at Reina hadde disse fuglene i nesen og var ikke klar over den sol lå noe til siden og at dette kunne være ett hendelig uhell.
Men det er noe bekymringsverdig at hun avanserer opp såvidt mye fugl. I mange av situasjonene ser det ut til at hun har full kontroll på fuglene, og hadde hun bare stoppet før den siste meteren så hadde det blitt svært fine situasjoner.
Nå har det vært tørt og varmt de dagene dette har vært ett problem,såvidt jeg kan erindre. Og jeg er usikker på om det kan skyldes at hun tackler slike forhold dårlig, eller om det er Reina som er i ferd med å utvikle seg i negativ retning pga manglende tilbakemeldinger.
Nå får man håpe på litt fuktigere forhold slik at man får se om dette gjentar seg, eller om det blir bedre og situasjonene blir "renere".

Ny tur, mye fugl men vanskelige forhold.

Var en tur i fjellet i dag, og fikk mye fugl for hunden. Hun var rolig på alle situasjonene så nær som 1. Jeg hadde vel fugl 6-8 ganger foran henne. Bortsett fra 2 situasjoner var alle jaktbare, men bar preg av at det var tørt og varmt. Det resulterte i lange avanser og problemer med å lokalisere fuglen. Så enkelte situasjoner ble litt upresise. Men alt i alt så det ikke ille ut. Forhåpentligvis vil det bli litt bedre når det kommer litt regn. Og at det da blir lettere for hunden å lokalisere fugl presist. Legger ut en video fra det ene fuglarbeidet. Jeg smattet henne frem for å reise, og etter 2 skritt kom ett stort kull på vingene og Reina er komplett rolig.

Fuglarbeid uten reis.

Sliten hund både mentalt og fysisk??

Har hatt ett par turer siden sist, men med svært lite å vise til. Den første turen så vi ikke fjæra, men jeg la merke til at både vind og terrengbruken til Reina så noe suspekt ut. Samt at hun til tider ble nokså kontaktløs, noe som ikke har vært ett problem før. Neste tur så starten hun godt. Jeg fant henne i stand rett etter slipp. Hun avanserte og hentet ny vind gjentatte ganger uten å tilsynelatende greie å lokalisere/spikre fuglene. Da jeg så løpende fugl på bakken foran henne så ba jeg henne koste på og få fuglene på vingene. Noe hun gjorde med bravur og høy fart. Men da ro i oppflukt skulle gjennomføres sprakk det skikkelig, og hun gikk 20-25 meter etter før jeg fikk kontroll på henne. Noe som ble nådeløst påtalt.
Senere støkker hun en fugl i god vind, og er komplett rolig. Men jeg har en mistanke om at hun var på småfugl jakt, og at dette var grunnen til at hun noe uforsiktig støkket rype. Da hun senere ble svært kontaktløs og egenrådig var det ingen overraskelse å se Reina i fullt firsprang etter rype nedover en li. Hun stoppet riktignok på tilrop, men dette har jeg sett lite av tidligere i høst, så det var skuffende.
Forhåpentligvis er hun ikke i en nedadgående spiral hva prestasjonene angår, men heller ett utslag av sliten hund som har svært mange turer i fjellet på kort tid. Syntes jeg så tegn til manglende konsentrasjon og litt manglende intensitet, noe som ofte kan skyldes sliten hund. Nå skal hunden få noen dager velfortjent hvile for å se om hun kommer opp på det fine nivået hun har hatt tidligere i høst, eller er for nedadgående.
Håper at dette bare er en sliten hund som trenger hvile, og at det ikke er starten på nye problemer.

På slutten av videoen kan du se Reina i stand. Følger du godt med vil du se en rype som stikker av gårde foran hunden. Hunden er som man kan se komplett rolig.

Sløv fører

Var en tur i fjellet tidligere i dag, og fikk ett fint fuglarbeid uten reis. Men det burde vært to. Jeg så hunden smyge seg langs ett kratt og ble borte for meg bak krattet. Jeg bestemte meg for å gå dit jeg sist så hunden for å få oversikt. Da jeg kom opp til krattet støkket jeg ut 4 ryper. Reina kom da rundt krattet og satte seg. Hun hadde tydelig stått på baksiden uten at jeg la merke til det. Hadde jeg vært mere våken hadde jeg nok ikke gått rett opp i krattet og støkket rypene. Men forsåvidt en grei situasjon med RIOS. Under utredning greier jeg å støkke opp ytterlig en rype i det øyeblikket Reina får fugl i nesen og vender opp. Men da hadde altså jeg gått meg rett på den og sjansen var borte. Men Reina var komplett rolig. Senere festet hun stand på enkelt rype som gikk på vingene da jeg kom opp til hunden. Hun var komplett rolig. Situasjonen ble filmet og blir lagt her så snart jeg har fått redigert.

Tidenes korteste fjelltur.......

Tidenes korteste fjelltur ble avholdt i dag. Da det ble 2 timers stopp på arbeid hiva jeg bikkja i bilen og kjørte opp til korgfjellet slik at jeg kunne få en time med trening før jeg måtte tilbake på jobb.
Jeg parkerte bilen, og gjennomførte en kort dressurøkt før jeg slapp Reina løs i terrenget. Hun søkte grundig foran meg i ca ett minutt før hun ble borte i noe tett kratt. Etter 3-4 minutters leting finner jeg henne i intens stand i forkant av ett kjerr. Når jeg kommer opp og skal be om reis ringer selvfølgelig telefonen, noe som er nok til at fuglene tar til vingene. Men Reina rører seg ikke av flekken og er komplett rolig. Siden jeg i utgangspunktet hadde dårlig tid, fant jeg det mest fornuftig å bare rose hunden og avslutte der. En rask kikk på klokka i bilen røpet at det bare var gått 7-8 minutter siden vi kom.

Etter endt arbeidsdag fant jeg ut at det kunne være på sin plass med en ny tur, forhåpentlig med gode prestasjoner, men noe lengre enn den forrige.
Tilbake på samme plass slapp jeg Reina i det området jeg så fuglen forsvinne til tidligere på dagen. Det betalte seg nesten umiddelbart.
Kun få minutter etter å ha sluppet hunden ser jeg tydelig på Reinas kroppspråk, høyt oppe i en li, at her er det fugl. Hun avanserer hurtig nedover lia før hun fester stand. På tur opp til hunden ser jeg at hun avanserer ytterligere forover i terrenget for så å feste ny stand. Hun justerer ytterligere en gang før hun blir stående. Når jeg kommer opp til krattet ved der hun står letter 4 fugler og Reina er komplett rolig.
Under utredning fester hun ny stand som hun raskt løser ut og avanserer forover i terrenget. Tydelig på at her er fugl, men hun er ikke i stand til å lokalisere den helt. Hun slipper seg på og henter ny vind og støkker desverre rypa. Men er komplett rolig. Under intens utredning ser jeg hun starter avanse, hun fester stand, men løser ut og avanserer noen meter til før hun blir stående. Fugl letter foran henne når jeg er 10-15 meter unna Reina, og hun er komplett rolig.

En drøy marsj senere blir Reina borte for meg, og etter en del leting både høyt og lavt finner jeg henne i stand. Standen er ikke særlig intens, og når jeg kommer opp til henne løser hun ut og avanserer 20 meter og fester ny stand. Da jeg kommer opp til henne ber jeg om reis, og hun brenner til borte ved en gran, men det resulterer kun i ny stand nesten helt under grana. Da jeg kommer opp til hunden ser jeg to ryper som kikker bekymret opp på meg, mindre enn 30 cm fra hundesnuten. Jeg ber om reis igjen, Reina gasser på under grana og begger rypene kommer ut med hvite flagg og forsvinner i det fjærne. Reina ble tydelig gira av å se rypene og det resulterte i at hun forfulgte friskt ca 10-15 meter.

Under utredning tråkker jeg opp en rype mindre enn 50 cm fra skotuppen, det er tydelig at her trykkes det voldsomt. Når det i tillegg er varmt og terrenget knaser under bena så skjønner man at det ikke er lett å være hund. Noe jeg skjønte sekunder senere.

Jeg observerer Reina i intens revierin på ett svært begrenset område. Hele kroppen hennes forteller tydelig at her er det noe. Etter 3 runder rundt og gjennom krattet ser jeg hun stivner i stand. Men rype letter før jeg kom opp. Men hun holdt seg rolig.
Men situasjonen viste tydelig hvor hardt hun måtte jobbe før hun greide å lokalisere fuglen.

Men alt i alt må man konkludere med at det ble en svært bra tur. Der både vær og vind forhold ikke var helt på hundens side, men som hun uansett tacklet på en god måte.

Inntrykket forsterkes.

Den gode jobben ser ut til å foleløpig vedvare, og Reina leverer gode prestasjoner oftere og oftere. Den siste turen starta ikke særlig godt. I ett område ved parkeringa der hunden vanligvis pleier å gjøre sitt fornødende greide hun å støkke 2 fugler der jeg raskt fikk satt henne på kommando. Litt senere hørte jeg litt kakling, og like etter kom en rype flyvende fra bak en haug. Jeg ropte til hunden, og fortsatte frem og Reina stod i minste i ro i terrenget. Så hun hadde i det minste holdt seg rolig til tross for at fører ikke var "til stede". Men da jeg gikk videre frem i terrenget begynte jeg å tenke....Jeg så jo at hunden var i ro nede i krattkanten før de første rypene kom opp. Jeg antok vel egentlig bare at hun gjorde i fra seg der, slik hun alltid gjør der. Jeg var på tur vekk i fra hunden i en annen retning da fuglene kom ut, og jeg har en mistanke om at Reina ikke greier å holde stand veldig lenge om hun ikke føler at fører er på tur opp for å støtte henne. Jeg tror hun hadde stand, men da jeg ikke kom, men heller gikk i fra henne ordnet hun opp selv. Ved den andre situasjonen vet jeg ikke hva som skjedd, men er fornøyd med at hun holdt seg i ro når fuglen gikk.

Senere på dagen så jeg hun dro inn søksbredden og revierte svært tett i ved noe kratt, og jeg gikk for å følge henne opp i tilfelle det skulle være fugl der. Det endte med at jeg tråkket opp en rype ett stykke unna hunden. Og sjansen ble borte.

Litt senere gikk hun opp i stand rett foran meg ved en myrekant. Jeg gikk opp til henne og dyttet henne i flanken og ba om reis. Hun kostet på med alt hun hadde, og reiste to ryper noe upresist, noe som gjorde at hun ikke slo seg til ro så raskt som ønskelig. Jeg benyttet anledningen til å føre henne tilbake og korrigere.
Vi gikk videre i fluktretningen til disse to fuglene, og like etter så jeg at Reina avanserte på noe godlukt, hun slapp seg så opp og tok ny vind før hun smalt i stand. Da jeg ba om reis så jeg rypa 50-60 cm foran hunden, og den var på tur til å ta til vingene. En Reina som får beskjed om å reise fugl hun ser gå fremfor seg er som en drapsmaskin. Djervt er ett for mildt ord å beskrive reisen hun utførte. Hadde hun ikke blitt sittende fast inne i krattet så tror jeg ikke jeg hadde greid å stoppe henne. Men da hun under utredning støkket opp den andre rypa respekterte hun spontant og kontant.

Alt i alt føler jeg at vi kunne gå hjem med flere plusser enn minuser. Og på dette tidspunktet føler jeg ikke at jeg kan forlange mere.

Ny høst, nye muligheter men samme gamle leksa??

Har gått svært lang tid siden sist jeg oppdaterte bloggen, noe som i stor grad har skyltes frustrasjon over ei bikkje som stortsett bare støkket i vinter. Til tross for svært god beherskelse av oppflukt så svidde hun vel i snitt 9 av 10 sjanser i vinter og tankene gikk oftere og oftere i retning av å omplassere hunden for å slippe atter en sesong med lite og ingenting fornuftig å vise til.
Men det er rart med disse pelsrakettene, man blir jo glad i dem uansett hvor ille ting blir eller er.

Nå har både jeg og Reina hatt en sommer preget av varme og late dager. Dressur har fått vært dressur, og bortsett fra en og annen apportøkt har vi ikke gjort det gudsskapte grann.

Men nå har jeg de siste 2 ukene fått lov til å trene i ett privat terreng som er måtelig godt besatt med fugl, og ting ser ut til å ha snudd,i allefall foreløpig.
De første to turene var preget av ekstrem varme, og ingen vind. Terrenget var så tørt at det hørtes ut som man gikk på knekkebrød, det gikk jo som det måtte gå. 2-3 støkksituasjoner og man var tilbake der man slapp. Man hadde ro i oppflukt, men standen var fortsatt like fraværende som midnattsol i januar.
Men så kom regnet og vinden.....Og bunnløs fortvilelse har til dels blitt erstattet med nesegrus beundring.
Plutselig dukket hun opp fremfor meg i stiv positur...stand??....Står hun og pisser??..står hun å sover??..hmmm, må være stand. Jeg ber om reis og hunden går villig på og det letter rype tilside for henne. Jeg brøler sitt, og hunderæva klasker i bakken. Plutselig letter omentrent hele terrenget og det flyr ryper til alle kanter, hunden sprekker og jager etter noen titalls meter før en små amper fører får kontroll på dyret.

Etter en liten samtale med hunden om hva ro i oppflukt dreier seg om så er både hund og fører klar for å se om man finner igjen disse fuglene. Men hunden som fortsatt er høy på adrenalin setter opp en fryktelig fart og støkker opp fugl på fugl på fugl, men siden jeg er i hæla på henne er hun stødig i oppflukt. Så om ikke annet får man terpet litt RIOS. Det siste hun gjør er å støkke opp 2 voksenfugl som hun forfølger i vill fart før hun stopper, legger seg ned og gir opp.......Jeg kan bare konstatere at hunden ikke har blitt noe bedre enn i vinter.

Men siden jeg i det minste hadde sett henne i stand så hadde jeg funnet litt mere inspirasjon til å ikkr gi opp helt. Så dagen etter dro vi avgårde igjen. Nå hadde vi flaks. Da vi satt i lyngen så vi en rype som spankulerte på bakken ett lite stykke unna. Men hunden ved venstre kne så avanserte vi rolig opp denne rypa, og Reina satte seg med største selvfølgelighet da fuglen tok til vingene, og hun kunne motta velfortjent ros for å ha greid å ta det rolig med fugl fremfor seg.
Jeg leier hunden i bånd til vi kommer i god vind og slipper henne i området der jeg så rypa dro, og rett etter ser jeg henne i avanse mot ett kratt,. Men hun blir litt for tøff og støkker den opp, men er rolig og behersket. Men får alikavel en liten verbal overhøvling.

Litt senere forsvinner hun bak ett kratt ganske høyt oppi en li, og siden det var ganske bratt så ble jeg litt passiv og fulgte ikke opp hunden, selv om jeg på merkelig vis var sikker på at hun hadde tatt stand der oppe. Like etter kom en stegg kaklende ut av krattet, litt etter kom hunden som satte seg kontant på til rop. Hvorvidt hun tjyvreiste eller fugl bare gikk vites selvfølgelig ikke. Da jeg kalte henne inn smalt hun i stand litt lengre ned, da jeg var kommet opp til hunden lettet rype presist fremfor henne, og sekunder senere til siden for henne. Hun rørte seg ikke en millimeter etter i oppfluktene.
Oppmuntret av for henne å være gode prestasjoner forsatte vi turen, og litt senere fant jeg henne i ny stand, fugl letter presist foran henne når jeg kommer opp, og litt senere enda en.Ingen tegn til ettergang. Hun støkker opp en fugl under utredning, men er rolig på tilrop. Bare minutter senere finner jeg henne i ny stand. jeg går opp, ber om reis og hun suser under en gran og opp kommer en rype, og hunden setter seg på tilrop. Da jeg slipper henne igjen bruker hun bare sekunder på å finne enda en rype litt lenger bort i terrenget som hun fester stand på og reiser villig på kommando og er RIOS.
For første gang i sitt relativt unge hundeliv har Reina faktisk tatt flere av sine sjanser og levert gode prestasjoner. At hun senere støkket opp en rype som hun spontant respekterte bidro på ingen måte til å svekke inntrykket av at dette var det absolutt beste hun hadde prestert i fjellet.

Nå ble det spennende å se om hun hadde funnet nøkklen, eller om det bare var ett engangstilfelle som representerte unntaket fra regelen.

Neste dag dro jeg opp og var spent på å se hvordan ting skulle gå. Rett etter at jeg slapp henne ble hun borte. Jeg gikk litt rundt i terrenget og så etter henne, men hun var søkk borte. Plutselig så jeg en rype i vill flukt med Reina på hjul.......Fan ta den jævla pelskledde støkkmaskina.
Jeg sprang i mot området der jeg trodde fuglen kom fra, da jeg regnet med at Reina ville dukke opp der. Da jeg kom frem stod Reina i stand foran meg, og ett stort kull lettet foran henne da jeg kom opp til henne, og hun gjorde ingen tegn til å ville etter fuglene.

Jeg bestemte meg for å la henne få mulighet til å lokalisere disse fuglene igjen, og det betalte seg. Hun revierte tett foran meg og smalt i stand i en bratt nedoverbakke, Når jeg gikk opp til henne skjønte jeg at dette kunne bli ettergang, da hun mest sannsynlig ville få god fart ned over lia. Jeg ba om reis, Reina dundret frem og reiste en rype og smalt i bakken på tilrop. Jeg ble først bare stående der og se overrasket på hunden før jeg skjønte at det kanskje var på plass med ett annerkjennende klapp på hodet.

Da vi fortsetter frem i terrenget forsvinner Reina inn i ett tett område med gran. jeg synes det ble litt brått stille der inne, og plutselig kommer en rype susende opp og forsvinner. Men det er fortsatt helt stille inni skogen. Og litt lenger frem ser jeg Reina i stand mot grana der rypa dukket opp. Jeg antar da at hun ikke hadde registrert at rypa hadde fløyet, og at hun står blindt. Men da jeg kommer opp til henne letter det 4 ryper fra under grana. Reina er litt urolig og går etter ca 10 meter. Jeg skjønte umiddelbart at dette var en fantomprestasjon. Hun hadde holdt stand på fugl, selv om det hadde fløyet opp fugl når hun sto der. Dette var neste for godt til å være sant med tanke på hvor ofte ting hadde gått galt for henne det siste havannet året.

Jeg ser retningen som rypene drar, og bestemmer meg for å belønne henne med en ny mulighet til å finne disse fuglene. Bare minutter senere ser jeg henne i stand, når hun ser at jeg er til stede avanserer hun litt frem og tar ny stand. Jeg ber henne gå på, og forsiktig smyger hun frem, tilsynelatende litt usikker på hvor fuglen er. Hun slipper seg ut og henter ny vind og smeller i ny stand og reiser en hardt trykkende rype på kommando. Og er Rios. Jeg lar Reina utrede, og vi fortsetter forover i terrenget mot dit rypa fløy, og borte blir hun. Litt senere finner jeg henne i stand. Jeg leter frem kameraet og tar noen bilder før jeg går opp til henne og det letter fugl presist foran henne....RIOS.

Jeg har nesten tårer i øya når jeg går hjem. 6 sjanser på fugl ender med 5 fuglarbeider. 2 med reis og 3 uten. 5 meget gode, og jaktbare situasjoner.
Jeg trodde at det hun leverte dagen før var sykt bra til henne å være, men dette var enda bedre. Og jeg tror man kunne se både på hund og fører at det var med stolte skritt vi gikk hjem.
Jeg håpet bare at Reina virkelig skjønte hvor fornøyd jeg var med henne, og at hun selv fikk følelsen av at hun hadde lyktes.

I dag morges dro jeg henne med i fjellet igjen, og håpet at dette blaffet av flaks og gode prestasjoner kunne vedvare. Med tanke på alle de uendelige nedturene man har hatt tør man ikke helt å håpe at ting kanskje er i ferd med å vende seg til det positive.

2 minutter etter slipp går hun i stand, og på kommando reiser hun ett stort kull som letter i 3 omganger mens hunden sitter å ser på etter å ha satt seg da de to første fuglene tok til vingene. Etter mye ros og en røyk fortsatte vi i fluktretningen til disse fuglene. Det går ikke mange sekunder før hun fester ny stand, men hun har nok presset fuglen litt i meste laget, og fuglen går opp før jeg er helt oppe til hunden, og det blir en 3-4 meter etter før hun setter seg. Da hun utreder fester hun ny stnd og reiser presist en rype og er komplett rios.
Turen har vart i ca 15 mionutter....Jeg kobler og drar hjem.

Om ting skulle gå aldri så galt i tiden fremover. Så har jeg i det minste hatt tre dager sammen med Reina der hun har levert langt over det jeg hadde forventet eller håpet på.

En liten opptur.

Tok meg en liten tur til fjells i morgentimene for å få vurdert bikkja litt nærmere etter at både midd kur og antibiotika kur er avsluttet. I ganske tøff medvind/ sidevind så det ut til å fortsette i samme sporet som tidligere. Hun presenterte fugl uten forutgående stand, men var komplett rolig på tilrop. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at fugl i luft uten stand skulle påtales og jeg var ganske brysk og visste henne tydelig at dette var en "dødssynd". En nærmere inspeksjon av oppfluktstedet tydet på at hun hadde gått i medvind, og nøstet på beitespor, og sannsynligvis ikke hatt kontroll på hverken vind eller fugl. Etter en liten "tordentale" så fortsatte vi fortsatt i medvind/ sidevind. Neste situasjon var på ingen måte hundens feil. Jeg kalte henne inn for å sende henne ut i ny retning, og vi begge kom sekunder etter på en rype som lå i dokk, men siden vi hadde vinden i ræva, så hadde bikkja ingen som helst sjanse på denne. Jeg tok ett lett tak i øret hennes og ga henne en "hårføner" bare for å understreke at fugl i luft uten stand ikke er å ønske. Fikk senere noen tunge markeringer som hunden selv ordnet opp med, før jeg fikk en stand der jeg ba om reis og hunden ikke presentert fugl. Men det var tydelig at det hadde vært noe der, da hunden flere ganger forut hadde hatt en del korte markeringer. Like etter dro hun litt høyere i samme terrenget og på skrå vind fra høyre støkte hun enda en rype, og var rolig i oppflukt på tilrop. Denne burde hun hadde tatt på vitringa, men hun kom svært nære fuglen før hun kom inn i vinden, og virket som ett hendig uhell, men "hårføneren" ble gjentatt, og det var tydelig at Reina var skamfull etter nok en støkk.
Noe senere går hun opp i stand med høyt hode, jeg går mot henne og hun avanserer fremover ett stykke før hun stopper, jeg kommer helt opp til henne og hun starter ny avanse og siden jeg er i god kontakt ber jeg henne bare gå på. Hun avanserer forover i god kontakt, og når fuglen er lokalisert med 100% sikkerhet og med oppmuntring fra fører går hun djervt på og reiser en rype, og er rolig på tilrop. Men noe urolig etter at hun sitter, og vil tydeligvis etter fuglen, men en noe irritert fører sørger for å kjefte hunden rolig.
Litt senere ser jeg at hun har fått godlukt i nesen igjen. Jeg lar henne bare gå på uten å tilkjennegi min tilstedeværelse, og etter å ha hentet ny vind går hun i spikerstand. Jeg går litt til side for henne og ber om reis....men hun står helt rolig. Jeg går helt opp til henne, og berører snuten og ber om ny reis. Hun går på som ett jetfly og reiser en enkelt rype som hun nesten greier å ta. Og etter ett 3 meter langt bremsespor er hun helt rolig. Og for første gang på noe som virker som en evighet kan man gi Reina masse ros for ett perfekt fuglarbeide.
Både hund og fører gikk så svært fornøyd hjem etter å ha fått avsluttet med en perfekt situasjon.

Dagene går...

Dagene går, og både midd og antibiotika kuren nærmer seg slutten, og om været tillater blir det vel en tur i fjellet når det nærmer seg helg.
Bikkja virker mere og mere utålmodig og lysten på å få utfolde seg, og hun går rastløst omkring i huset og nærmest ber om å få slippes i fjellet.
Synes jeg begynner å kjenne igjen bikkja litt mere nå. De siste månedene har hun vært svært rolig og dorsk hjemme, men nå synes det som det er lopper i blodet igjen. Forhåpentligvis skyldes dette at hunden har hatt plager som nå er i ferd med å rette seg, og hun kan vise seg frem fra en bedre side enn hun har gjort i det siste.

Snø, snø og mer snø

Om føret var tungt for noen dager siden så er det nok blitt betydelig værre de siste dagene da snøen har lavet ned i bøtter og spann.
Med tanke på forholdene så kan det hende at det var ett "perfekt" tidspunkt å la bikkja ta 10 dager hvile for å fullføre nesemiddkur, og antibiotikakur mot hovne mandler. Har brukt tida til å prøve å studere bikkja litt ekstra for å se om hun endrer atferd etterhvert som kurene nærmer seg slutten.
Det er spesielt ett par ting jeg har merket meg angående atferden. Det virker som den litt barnslige atferden som har preget bikkja siden hun ble født, men som ble borte før jul, ser ut til å være på tur tilbake. Turtallet når hun er ute og lufter seg ser betydelig høyere ut en det har vært den siste tiden.
En annen ting jeg har merket meg er at hun vasker seg mye mye mere enn tidligere. Ikke vet jeg, men kanskje er det nesen som har blitt bedre og hunden merker sin egen lukt bedre, og som følge av det er mer renslig.

Hovne mandler.....og halmstråklamring.

I går måtte jeg til vetrinæren for å få sydd noen sting i foten på Reina etter ett uhell med snøfjerning fra pelsen. Når hunden var ned-dopa så ba jeg vetrinæren ta en titt på mandlene når hun først var igang. En rask inspeksjon slo fast at mandlene var "frodige" som hun kalte det, og at vevet opp mot nesen så irritert ut. Mandlene er jo direkte koblet til luftveis systemet og kan være ett alternativ i forhold til hennes noe rare atferd i fugl. Har kjørt nesemidd kur i en uke nå, og starta i dag med antibiotikakur for å få orden på mandlene. Har sett hunden i søk på meget tungt føre, og det er ingenting som synes å være i veien med "motoren", og stusser på at jeg ikke har sett noe symptomer i forhold til allmentilstanden hos hunden. Og med tanke på det tror jeg mandlene er ett nylig oppstått problem som ikke har sammenheng med elendig fuglbehandling. Men slik situasjonen er nå er jeg nødt til å kunne utelukke eventuelle medisinske årsaker for å kunne legge en plan for at hunden skulle kunne lykkes bedre på sikt. Etter å ha undersøkt litt rundt er det ingen tvil om at det jeg ser av hunden er ofte observert hos hunder med midd, eller mandelproblemer. Klamrer meg til halmstrået som sier at det er ett medisinsk problem, men som ukuelig pessimist så virker det å være for enkelt. Men det blir greit å få ryddet tvilen unna etter endte kurer slik at man kan få sett problemet i det rette lyset.

Nesemidd, manglende standinstinkt eller bare frekkhet.

Har hatt ett par noen turer i fjellet med den nå ikke riktig så håpefulle. Det positive får være at hun er rolig i oppflukt og jobber beinhardt i søket.
Men de negative sidene ser ut til å vedvare, og jeg spør meg selv om hunden er skarp nok, og om det er noe poeng i å legge mer tid på hunden.
I tråd med hva hun gjorde i høst, så støkker hun fortsatt alt for mye fugl. Når hun går i stand så forlater intesiviteten henne ganske raskt og standene blir løse og hun tillater ikke fører å komme helt opp før hun avanserer opp fuglene.
Har satt henne på nesemidd kur bare for å kunne eliminere at det har en medisinsk årsak. Men siden hunden er så godt som dønn rolig i oppflukt, er det som å balansere på en knivegg i forhold til å korrigere inn dette.
Jeg tror grunnen skyldes manglende standinstinkt da det synes som hun må svært nærme fuglen før hun fester en mer eller mindre halvhjertet stand, og ikke ser ut til å greie å justere hvor tett hun kan gå på fugl uten å støkke. Har ett halmstrøs håp om at problemene bare skyldes frekkhet, men etter det jeg har sett tror jeg at det er noen mangler hos hunden. Vil bruke litt tid fremover for å se om middkuren hjelper, og om mere korrigeringer vil føre til at ting bedrer seg. Men om hun ikke raskt viser tegn til å justere seg inn, så lyser det ett blått lys for Reina.

På besøk hos Skuruberget`s Kennel

Forrig uke var vi i Sørskogbygda og besøkte Merethe og Norodd og de 4 beinte hos Skurubergets kennel. Reina brukte ikke lang tid på å bli husvarm, og legge seg godt tilrette i godstolen(Bilder). Men først måtte hun jo se om det var mulig å stelle i stand noe leven med Skuruberg hundene. Hennes ungdommelige pågangsmot ble bare møtt med hoderystende likegyldighet der i gården, og det ble raskt klart at hun hadde større mulighet å få liv i utstoppede dyr, enn søvnige Skurubergsettere.

Høyfjellet`s N010 Luis Garcia Sanz(Reina)

Reina ble født 07.06.2006 av Borderhaugens Artemis(04239/04), far er Fosens F-Kjør(17493/03). Begge hundene var på dette tidspunkt i eget eie, men eies nå av tidligere sambo Kari Ann Sjøvoll.
Jeg bestemte meg lenge før valpene var født at jeg skulle ha den største tispa i kullet, som altså ble Reina.
Reina viste seg tidlig i valpekassen å være en friskus av en hund, ett inntrykk som bare er ytterligere bekreftet etter hvert som tiden har gått.
Hun er en viljesterk og bestemt dame med fantastisk gemytt, jaktlyst og vilt begjær.
Hun ble tidlig introdusert for fjellet og alt det som finnes der. I en alder av ca 5 mnd hadde hun sin første erfaring med rype, og man kunne allerede da se at her hadde man en hund som visste hun var fuglhund, og av den jaktgale sorten. Noe som jeg også hadde regnet med da jeg kjente foreldrene svært godt, og disse også var "Formel 1" hunder.
Reina er en type hund som ikke har en "naturlig" stand, til det er jaktlysten og trøkket i hunden så stort at dette overstyrer det meste. Jeg hadde på dette tidspunktet gode muligheter for trening på tamfugl, og etter hvert som hun greide å beherske seg i oppflukt begynte også standene og komme mer hyppig. Det største problemet så langt har vært at hun er ekstremt djerv og har en tøff inngang på fugl som har ført til at støkk frekvensen har vært for høy. Men med alderen og trening på dette ser man tegn til at dette også er i ferd med å ordne seg.
Reina ser ut til å være en stødig viltfinner, og en jaktglad hund som jeg har stor tro på kan hevde seg godt på prøve og i jakt.

Hattfjelldalsutstillingen

Utstilling har det også blitt tid til. Den 10.6-2007 stilte jeg Reina på hattfjelldalsutstillingen for å få eksteriøret vurdert. Reina var da 12 mnd gammel og upremiert på jaktprøve og stilte følgelig i Juniorklasse, og fikk følgende kritikk:

Utmerket type.
Kjønnspreget hode med bra linjer. Bra uttrykk.
Flott halslinje.
Sterk rygg,bra kryss. Fin underlinje.
Ordinært vinklet fremme, bra bak.
Bra pels og farve.
Noe trang bak men tar steget godt ut.

Premie ble det også: 1.Jk, 1,jkk med hederspremie.

Dommer: Åke Sjøstrøm.

Nå som hunden er premiert på jaktprøve blir det vel kanskje noen flere utstillinger for å prøve å samle cert, og på sikt få utstillingschampionat.

Hattfjelldalsprøven

Etter en del positive treningsturer høsten 2007 valgte jeg å stille Reina på prøve i Hattfjelldalen. Da bikkja ble litt halt ett par dager før prøven så hang starten i en tynn tråd, men siden bikkja viste tegn til å ville jakte ble det til at ho stilte på startstreken 1.9-2007. Noe som jeg ikke angrer på.
Hun hadde en bra dag i fjellet og gikk til 2.premie UK med følgende kritikk:

Reina går godt i alle sine slipp et meget godt søk og dekker terrenget i store fine slag.
Sterk markering, løser ut og fortsetter. Roes på støkk.
Senere fast stilfull stand, reiser villig enkelt rype, RIOS.
Reina roes på overflyver. Ha senere sjanse på fugl som makker finner.
En meget god jakthund som i dag får 2.Pr UK.

Slipptid: 50 min
Egne stand: 1
Egne Støkk: 1
Tomstand: 0
Makkers stand: 1
Makkers Støkk: 1

Jaktlyst: 5
Fart: 5
Stil: 5
Selvstendighet: 6
Søksbredde: 4
Reviering: 4
Samarbeid: 4

Dommer:Øystein Storvoll

Hun Ble i tillegg startet på vinterprøve i Lierne 29.2 2008, men gikk ikke til premie. Har desverre ikke kritikken fra den prøven. Men opplysningene har jeg:

Slipptid: 70 min
Egne Stand: 0
Egne Støkk: 0
Tom Stand: 0
Makker Stand: 2
Makkers Støkk: 0

Jaktlyst: 5
Fart: 5
Stil: 5
Selvstendighet: 6
Søkbredde 4
Reviering: 4
Samarbeid: 4

Dommer:Olav M Brattberg.

Den spede begynnelsen for en stjerne

TIL HIMMELEN I ”PANZERVOGN”

Lørdag 17.mars 2007 tok Jeg - mitt navn er forresten Høyfjellet` s No 10 Luis Garcia Sanz, Reina for De nærmeste, da jeg er tispe – min for tiden noe tvilsomme fører, eller i dette tilfelle en bilfører på tur. Vi skulle til himmels.

Min eminente vann og mat bærer, Tor Ove, hadde for anledningen fått låne en gammel ”Panzervogn”, en Mercedes 200E og hadde leita frem kart over kjente og ukjente veier i sverige. Vi skulle til det forjettede land. Landet der det var rapphøns og fasaner så langt øyet kunne se. Som før sagt, vi skulle til himmelen, og ikke nok med det. Vi skulle til himmelen i ”panzervogn”.

Vi skled her fra klokka 6 om morgenen, og Tor Ove fortalte meg at vi hadde 110 mil å kjøre fra Mosjøen, til vi var fremme. Jeg krøllet meg sammen på passasjersetet og tenkte at dette var fort gjort.
Da jeg 12 timer, og 7 fotobokser, senere letta på øyelokka for å se hvor vi var, var overraskelsen stor da jeg skjønte at vi fortsatt var i Norge.
Da jeg hoppet ut av bilen var forskrekkelsen stor da jeg ble stående ansikt til ansikt med en stor elg, Jeg bjeffa alt jeg kunne, men elgen rørte seg ikke, bare stirret tomt og uttryksløst fremfor seg. Bak meg stod sjåføren min og lo, den frekke fanten.
Da jeg fant ut at bjeffing ikke nyttet, endret jeg taktikk. Jeg ruslet bort til sjåføren for å høre om han kunne kaste lys over mysteriet. Det kunne han. Sjåføren fortalte at vi var på Elverum, nærmere bestemt elgstua. Etter en kort pissepause, og en kopp kaffe til min etter hvert noe irriterende sjåfør dro vi videre.
Etter ca 2 timer måtte kveldsmørket vike for ett skarpt lys. Sjåføren min leita frem papirene som viste helt klart at han var min. Men tolleren stolte nok på mitt vakre utseende og lot oss passere uten å stille spørsmål om eierskapet eller vaksinen på sjåføren min.
Vi hadde ankommet Sverige, søta bror, eller dum stutene som sjåføren min kalte dem.

Håpet og troen på at Jeg endelig skulle få oppleve rapphøns og fasaner, så mange mitt hjerte kunne begjære, steg betraktelig.
Etter 15 lange timer i ”panzervogna”, stoppet endelig Tor Ove, og denne gangen var det noe definitivt over det hele. Det føltes som om vi var ved reisens ende.

Jeg ble møtt av en hyggelig gjeng med logrende artsfrender, og det merkeligste av alt var at alle hadde egen sjåfør. Noen hadde sågar rullende hundehus av mye høyere standard en mitt.
Jeg jagde sjåføren på kjøkkenet slik at han kunne sosialiseres og lære seg å omgåes andre sjåfører.
Da jeg hadde blitt kvitt sjåføren satte jeg med ned med mine nye venner for å spørre om det var sant, alt jeg hadde hørt om himmelen. Svarene ble liksom litt unnvikende og diffuse, det var tydelig at her var det både ugler, ryper og fasaner i mosen.

Jeg elget meg innpå en kar i fra Irland, husker ikke hva han het, men stor og rød var han. Han kunne fortelle at her var det rapphøns og fasaner i lange baner, men han kunne også fortelle at jeg var ikke kommet til himmelen. Jeg var kommet til Grythyttan, eller saxhytte gård, som han også kalte det.
Jeg sa han kunne kalle plassen hva han ville for meg, bare det var rapphøns og fasaner man kunne jage dit pepperen gror, og gjerne enda litt lengre.
Den trivelige Irlenderen kunne fortelle at hær var det mange flere rapphøner og fasaner enn jeg kunne drømme om. Det kjentes nesten ut som om hjertet skulle forlate kroppen bare i pur glede. Det var som Jul, Nyttår og Påske på engang.
Plutselig ble jeg oppmerksom på de slue, plirende øyene til Irlenderen. Med ett hånlig flir sa han at her var det Pelle som var ”Vår Herre”, og om man skulle gjøre seg noen forhåpninger om rapphøns og fasaner, måtte man gjøre seg fortjent til dem. Jeg forlot Irlenderen mens Jeg mumlet for meg selv: ”Denne Pelle fyren skal vel kunne dresseres like godt som ett hvilket som helst annet menneske”.
Jeg tok feil, skrekkelig feil. Jeg tok faktisk så feil at jeg tror Jeg lar min gode venn og sammarbeidspartner, Tor Ove overta historien.

Det er kanskje best det Reina.

Bakgrunnen til denne ”fortellingen” ligger i min erfaring, dels fra min første hund, der manglende forståelse og respekt for individet, samt en ”målet helliger midlet” holdning skapte uønsket resultat, og frarøvet hundens mulighet til å leve opp til sitt store potensial.
Den erfaring og kunnskap jeg gjennom kontakt med Pelle, ved saxhytte gård, har greid å erverve har fått meg til å revurdere hele mitt samspills-bilde når det gjelder hund, og trening av hund.

Som Reina korrekt fortalte så hadde vi en fryktelig lang tur.110 mil fra Mosjøen til Saxhytte gård. Det tok oss ca 15 timer å kjøre, men Jeg tror vi begge syntes det var verdt det. Kanskje var det verdt noe for Pelle også, man kan lære mye av andres feil når man er villig til å lære.

Reina er en 8 mnd gammel Engelsk Setter valp etter eget oppdrett. Jeg hadde i liten og ingen grad drevet dressur med henne. Hun kunne sitte når hun skulle ha mat, og når hun skulle ut. Jeg hadde selvfølgelig satt noen grenser for akseptabel oppførsel innendørs, men det var stort sett det hele. Jeg hadde så vidt lært henne å komme på fløyte, da med godbit som ”betaling”. Grunnen til at Jeg ikke hadde foretatt meg mer dressur med henne var at hennes Far, min første hund, hadde jeg ”ødelagt” gjennom å stille urimelige krav, med urimelig konsekvenser, uten å forsikre meg om at hunden skjønte gjennom god innlæring hva jeg ønsket å oppnå, og hva ”gevinsten” skulle være. Denne gangen ønsket jeg selv å lære hvordan JEG skulle gå frem, før jeg startet å jobbe med hunden.

Hos Pelle er teorien slik jeg ser det: Hunden ”kjøper” det den vil ha, og betalingsmidlet er adferd. Gi meg en stand, og jeg gir hunden ”varen” som i dette tilfelle er reis. Gi meg ro i oppflukt, og betalingen er da videre jakt.
Nå er det selvfølgelig ikke så enkelt. Man må jo på forhånd ha lært hunden at alt kan kjøpes med adferd, og kun gjennom adferd.
Med Reina brukte vi det som Pelle kaller opperant innlæring. Vi erstattet fugl med ting Reina ville ha. Hun vil ha alt som flyr. Hansker, luer, redningshelikoptre, men aller helst fugl. Vi ”utsatte” henne ikke for mer fugl en høyst nødvendig, da vi ikke ønsket at hun skulle gå ”bananas”. Alt for å lære henne at adferd gir privilegier. Jeg er fortsatt overrasket over hvor fort Reina skjønte at hun gjennom adferd kunne oppnå fordeler.


Min tidligere så beherskede turkompis hadde i løpet av noen veldig få fuglkontakter hos Pelle utviklet en jaktlyst og ett viltbegjær som er av den sorten som skaper enere, eller kan forårsake bunnløs fortvilelse. Vi måtte ved bruk av ”dummies” greie å fortelle hunden at å kontrollere jaktlyst og viltbegjær var nøkkelen til å få utløp for dette. Vi brukte ”dummies” for å lære hunden at det ikke var signalet i seg selv som var det vi var ute etter, men atferden.
Etter første dagen så vi helt klart at Reina viste forståelse av hva vi ønsket. Men det holdt hardt når det dreide seg om fugl. Det ble tydelig at man balanserer på en knivegg når unghunden skal mestre fugl de første gangene. Men gjennom tålmodighet, og tydelighet vil resultatene komme. Det å kunne repetere en situasjon ved bruk av ”dummy” er uvurderlig. Selv om man repeterer uten fugl, så vil nok hunden forstå det man prøver å fortelle.

Jeg tror Reina fort skjønte hva det var vi ville, men hun slet med å velge mellom det vi ville og det hun ville. Da ble det vår jobb å fortelle henne at vår vei hadde høyest verdi (Bedre å løpe litt etter flere fugler, da som reis, for så å sitte, enn å løpe mye etter kun en fugl og ikke bli servert flere).

Det er lett å ønske seg for mye fugl foran hunden når tilgangen er så stor som hos Pelle, men man må aldri sette kvantitet foran kvalitet. Man må hele tiden vurdere sin egen, og hundens evne til å takle stresset som fugl skaper. Jeg oppdaget at Jeg tålte færre situasjoner enn Reina. Etter 2-3 situasjoner der resultatet ikke nådde opp til målsetningen som jeg hadde satt, kom irritasjonen, og det var best å repetere det man ønsket med en ”dummy” for så å ta seg en pust i bakken, slik at ikke minst JEG kunne nullstilles. Det blir ofte 2 skritt frem, og 1 tilbake. Men fremover går det.

3.dagen følte jeg at noe skjedde med hunden. jeg gikk med henne i langline for å finne fugl. Hun går opp i stand med høyt hode, på tur opp til henne ser hun på meg, som for å forvisse seg om at jeg er tilstede. Da jeg kommer opp til henne avanserer hun fremover og fester ny stand, denne gangen med lavt hode. Det var ingen tvil om at her var det fugl. Da Jeg ber henne reise, gjør hun det til 20 i stil. Hun tordnet frem som ett jetfly, en real kanonreis. På tilrop satte hun seg kontant. Hun satt faktisk før hun traff bakken.
Da jeg stod der og roste hunden, slo det meg: Reina hadde i realiteten funnet sin første fugl på egenhånd, og hun hadde ventet på ”Far”. Hun hadde tydelig funnet ut at å ha med ”Far” betydde flere privilegier i form av fugl. Hun anså det faktisk til å være en fordel å ha ”sjåføren” med. Pelle hadde i løpet av 3 dager lært hund og fører at det er samhandlingen som skal skape resultater.

Jeg var så heldig at Jeg hadde fått anledning til å trene på Saxhytte gård i tre dager etter kurset, på egenhånd. Med så lang tur vil man gjerne forsikre seg litt ekstra om at hunden har forstått hva man vil. I løpet av disse 3 dagene prøvde Reina seg med alle mulige varianter av kjeltringstreker, alt i fra tjuvreis til ettergang. Resultatet var alltid det samme, ”far” inndro alle privilegier. Jeg hadde så absolutt ikke tenkt å la hunden forsyne seg av godbitene på egenhånd. (It`s my way or the highway).
Jeg må innrømme at Pelles hjelp var helt uvurderlig i disse dagene, både som samtalepartner og den som kunne komme med råd og tips om alle tenkelige og utenkelige problemstillinger. Han kunne også ved eksempel vise hvordan Jeg best kunne håndtere problemer som oppsto under veis. Ved en anledning måtte Jeg gå flere skritt tilbake for å gjøre det helt klart for Reina at den eneste frivillige adferden var stand. Etter stand var det far som tok, og skulle ha initiativet. Og ble det ikke slik, var det tilbake i ”skammekroken”, og da ble det heller ingen flere fugler på en stund.
Den siste dagen opplevde Jeg noe som jeg neppe vil få oppleve igjen. Jeg gikk med Reina i line da hun tok stand. Hun holdt hodet høyt og ventet til jeg var ved siden av henne. Da Jeg var kommet fram til Reina, avanserte hun fremover mens det flakset rapphøner både til høyre og venstre for henne. Hun fortsatte avansen uberørt av alle rapphønene som tok til vingene. Til slutt ble hun stående med lavt hode ved ei gran. Inne i grankvistene kunne jeg se en trykkende fasan. Jeg ba om reis og Reina dundret inn under granen som en skogsmaskin og fikk fasanen på vingene. Jeg mistet Reina av synet da hun stakk under grana, men da Jeg kom rundt satt hun som ett skolelys på andre siden. Jeg hadde ikke engang gitt ”sitt” kommando, hun hadde satt seg som om det var det naturligste i verden.
Der og da kjente Jeg tårene presse på. Jeg hadde vært vitne til at min lille valp hadde akseptert at det var jeg som hadde nøkkelen til skapet med godteriet, og at atferden hennes kunne åpne døren, og på bakgrunn av det utførte hun ett fuglarbeid av en så høy klasse at det neppe kan forventes av en hund på 8 mnd. Jeg blir fortsatt helt rørt når jeg tenker tilbake på hennes prestasjon.

Pelles mantra er ganske enkelt: Få ønsket adferd, og forsterk den.
Vi, jeg burde vel heller si Pelle, hadde i løpet av noen ganske få dager fått en udressert valp på 8 mnd til å utføre fuglarbeider med høy kvalitet, og vi hadde så godt som bare brukt positive metoder. Svært sjelden hadde vi måttet ”lese” Reina teksten. Hun hadde skjønt at hennes adferd kunne påvirke min adferd. Tok hun stand, ble min adferd å gi tillatelse til reis. Satte hun seg på oppflukt ble min adferd å la henne få fortsett jakten. I motsatt tilfelle betydde det en ”time out” i bilen. Hun kan få akkurat hva hun vil, men hun må bruke adferd for å få det. Atferd blir hundens valuta.

Nå skal det sies at fra fugletettheten hos Pelle til Nordlandske fjell er avstanden stor. Det dukker opp mange nye og uforutsette problemer.
Her skal hunden bruke vind og terreng for å finne de få fuglene som finnes. Man får få sjanser, og det kan ofte bli vanskelig å holde på kriteriene man har satt seg.

Den første turen vi hadde i fjellet etter at vi kom hjem fra Pelle ble en formidabel opptur. Reina gikk ut i søk i et meget tungt føre, men hun jobbet hardt. Vi fant bare en fugl, vi fikk verken stand eller reis, men vi fikk ro i oppflukt!
Reina befant seg 50-60 meter foran meg da en rype tar til vingene bak en liten hump i terrenget, og flyr ut over hodet på henne. Jeg ser at hun vender og skal til å dra etter rypa, men ett lite kremt fra ”Far” får henne til å huske samspillet. Hun setter seg rolig og venter til Jeg kommer. Dette blir utført av en hund som aldri før har måttet respektere en ”sitt” kommando på lengre avstand enn 10 meter. Aldri har Jeg dressert sitt på henne uten å være rett ved siden av henne. Reina satte seg ikke fordi hun var nødt, eller for at hun ble truet med ”nakkeristing”. Hun satte seg fordi det var best ”butikk”. Den eneste måten hun kunne få kjøpt mer tid i fjellet.

Den andre turen forløp på helt annet vis. Reina dundret av gårde over en kant og ble søkk borte. Mens hun var borte gjorde jeg en vurdering på hvordan Jeg skulle gripe dette an. Jeg tok meg en runde i det nærliggende terrenget for å forsikre meg at hun ikke stod i stand noen plass, da jeg hadde fastslått at dette ikke dreide seg om stand, forlot Jeg henne. Jeg tok strake veien til bilen. Etter ca 10 minutter hørte Jeg Reina bjeffe oppi lia, så Jeg stoppet for å se om hun kom. Da hun kom tok jeg på henne bandet og gikk rett til bilen uten å verdige henne ett ord eller blikk. Vi dro rett hjem. Hun hadde valgt feil valuta. Hun hadde ikke dekning på kortet, og kortet ble inndratt.

Nå får tiden vise om Jeg gjorde rett, selv tror jeg i alle fall det. Dette vil sikkert skje flere ganger, men Jeg skal gjøre det samme om igjen. Uønsket adferd skal bety at privilegiene inndras, om det gjelder tjuvreis, ettergang eller manglende kontakt, skal konsekvensen være den samme. Jakta er slutt.

Ingen ting har høyere verdi for en jakthund enn jakta, men heldigvis er det Jeg som bestemmer hvor lenge den skal vare. Jeg er grunneieren som selger jaktkort, og hunden er jegeren. Adferd er prisen. Tjuvjakt straffes med jaktnekt.

Det nødvendige samspillet gir alltid to vinnere, men i motsatt fall er det også to tapere. Man spiller på lag, og er man samspilt er sjansen for å vinne stor.