lørdag 31. januar 2009

Høyfjellet`s N010 Luis Garcia Sanz(Reina)

Reina ble født 07.06.2006 av Borderhaugens Artemis(04239/04), far er Fosens F-Kjør(17493/03). Begge hundene var på dette tidspunkt i eget eie, men eies nå av tidligere sambo Kari Ann Sjøvoll.
Jeg bestemte meg lenge før valpene var født at jeg skulle ha den største tispa i kullet, som altså ble Reina.
Reina viste seg tidlig i valpekassen å være en friskus av en hund, ett inntrykk som bare er ytterligere bekreftet etter hvert som tiden har gått.
Hun er en viljesterk og bestemt dame med fantastisk gemytt, jaktlyst og vilt begjær.
Hun ble tidlig introdusert for fjellet og alt det som finnes der. I en alder av ca 5 mnd hadde hun sin første erfaring med rype, og man kunne allerede da se at her hadde man en hund som visste hun var fuglhund, og av den jaktgale sorten. Noe som jeg også hadde regnet med da jeg kjente foreldrene svært godt, og disse også var "Formel 1" hunder.
Reina er en type hund som ikke har en "naturlig" stand, til det er jaktlysten og trøkket i hunden så stort at dette overstyrer det meste. Jeg hadde på dette tidspunktet gode muligheter for trening på tamfugl, og etter hvert som hun greide å beherske seg i oppflukt begynte også standene og komme mer hyppig. Det største problemet så langt har vært at hun er ekstremt djerv og har en tøff inngang på fugl som har ført til at støkk frekvensen har vært for høy. Men med alderen og trening på dette ser man tegn til at dette også er i ferd med å ordne seg.
Reina ser ut til å være en stødig viltfinner, og en jaktglad hund som jeg har stor tro på kan hevde seg godt på prøve og i jakt.

Hattfjelldalsutstillingen

Utstilling har det også blitt tid til. Den 10.6-2007 stilte jeg Reina på hattfjelldalsutstillingen for å få eksteriøret vurdert. Reina var da 12 mnd gammel og upremiert på jaktprøve og stilte følgelig i Juniorklasse, og fikk følgende kritikk:

Utmerket type.
Kjønnspreget hode med bra linjer. Bra uttrykk.
Flott halslinje.
Sterk rygg,bra kryss. Fin underlinje.
Ordinært vinklet fremme, bra bak.
Bra pels og farve.
Noe trang bak men tar steget godt ut.

Premie ble det også: 1.Jk, 1,jkk med hederspremie.

Dommer: Åke Sjøstrøm.

Nå som hunden er premiert på jaktprøve blir det vel kanskje noen flere utstillinger for å prøve å samle cert, og på sikt få utstillingschampionat.

Hattfjelldalsprøven

Etter en del positive treningsturer høsten 2007 valgte jeg å stille Reina på prøve i Hattfjelldalen. Da bikkja ble litt halt ett par dager før prøven så hang starten i en tynn tråd, men siden bikkja viste tegn til å ville jakte ble det til at ho stilte på startstreken 1.9-2007. Noe som jeg ikke angrer på.
Hun hadde en bra dag i fjellet og gikk til 2.premie UK med følgende kritikk:

Reina går godt i alle sine slipp et meget godt søk og dekker terrenget i store fine slag.
Sterk markering, løser ut og fortsetter. Roes på støkk.
Senere fast stilfull stand, reiser villig enkelt rype, RIOS.
Reina roes på overflyver. Ha senere sjanse på fugl som makker finner.
En meget god jakthund som i dag får 2.Pr UK.

Slipptid: 50 min
Egne stand: 1
Egne Støkk: 1
Tomstand: 0
Makkers stand: 1
Makkers Støkk: 1

Jaktlyst: 5
Fart: 5
Stil: 5
Selvstendighet: 6
Søksbredde: 4
Reviering: 4
Samarbeid: 4

Dommer:Øystein Storvoll

Hun Ble i tillegg startet på vinterprøve i Lierne 29.2 2008, men gikk ikke til premie. Har desverre ikke kritikken fra den prøven. Men opplysningene har jeg:

Slipptid: 70 min
Egne Stand: 0
Egne Støkk: 0
Tom Stand: 0
Makker Stand: 2
Makkers Støkk: 0

Jaktlyst: 5
Fart: 5
Stil: 5
Selvstendighet: 6
Søkbredde 4
Reviering: 4
Samarbeid: 4

Dommer:Olav M Brattberg.

fredag 30. januar 2009

Den spede begynnelsen for en stjerne

TIL HIMMELEN I ”PANZERVOGN”

Lørdag 17.mars 2007 tok Jeg - mitt navn er forresten Høyfjellet` s No 10 Luis Garcia Sanz, Reina for De nærmeste, da jeg er tispe – min for tiden noe tvilsomme fører, eller i dette tilfelle en bilfører på tur. Vi skulle til himmels.

Min eminente vann og mat bærer, Tor Ove, hadde for anledningen fått låne en gammel ”Panzervogn”, en Mercedes 200E og hadde leita frem kart over kjente og ukjente veier i sverige. Vi skulle til det forjettede land. Landet der det var rapphøns og fasaner så langt øyet kunne se. Som før sagt, vi skulle til himmelen, og ikke nok med det. Vi skulle til himmelen i ”panzervogn”.

Vi skled her fra klokka 6 om morgenen, og Tor Ove fortalte meg at vi hadde 110 mil å kjøre fra Mosjøen, til vi var fremme. Jeg krøllet meg sammen på passasjersetet og tenkte at dette var fort gjort.
Da jeg 12 timer, og 7 fotobokser, senere letta på øyelokka for å se hvor vi var, var overraskelsen stor da jeg skjønte at vi fortsatt var i Norge.
Da jeg hoppet ut av bilen var forskrekkelsen stor da jeg ble stående ansikt til ansikt med en stor elg, Jeg bjeffa alt jeg kunne, men elgen rørte seg ikke, bare stirret tomt og uttryksløst fremfor seg. Bak meg stod sjåføren min og lo, den frekke fanten.
Da jeg fant ut at bjeffing ikke nyttet, endret jeg taktikk. Jeg ruslet bort til sjåføren for å høre om han kunne kaste lys over mysteriet. Det kunne han. Sjåføren fortalte at vi var på Elverum, nærmere bestemt elgstua. Etter en kort pissepause, og en kopp kaffe til min etter hvert noe irriterende sjåfør dro vi videre.
Etter ca 2 timer måtte kveldsmørket vike for ett skarpt lys. Sjåføren min leita frem papirene som viste helt klart at han var min. Men tolleren stolte nok på mitt vakre utseende og lot oss passere uten å stille spørsmål om eierskapet eller vaksinen på sjåføren min.
Vi hadde ankommet Sverige, søta bror, eller dum stutene som sjåføren min kalte dem.

Håpet og troen på at Jeg endelig skulle få oppleve rapphøns og fasaner, så mange mitt hjerte kunne begjære, steg betraktelig.
Etter 15 lange timer i ”panzervogna”, stoppet endelig Tor Ove, og denne gangen var det noe definitivt over det hele. Det føltes som om vi var ved reisens ende.

Jeg ble møtt av en hyggelig gjeng med logrende artsfrender, og det merkeligste av alt var at alle hadde egen sjåfør. Noen hadde sågar rullende hundehus av mye høyere standard en mitt.
Jeg jagde sjåføren på kjøkkenet slik at han kunne sosialiseres og lære seg å omgåes andre sjåfører.
Da jeg hadde blitt kvitt sjåføren satte jeg med ned med mine nye venner for å spørre om det var sant, alt jeg hadde hørt om himmelen. Svarene ble liksom litt unnvikende og diffuse, det var tydelig at her var det både ugler, ryper og fasaner i mosen.

Jeg elget meg innpå en kar i fra Irland, husker ikke hva han het, men stor og rød var han. Han kunne fortelle at her var det rapphøns og fasaner i lange baner, men han kunne også fortelle at jeg var ikke kommet til himmelen. Jeg var kommet til Grythyttan, eller saxhytte gård, som han også kalte det.
Jeg sa han kunne kalle plassen hva han ville for meg, bare det var rapphøns og fasaner man kunne jage dit pepperen gror, og gjerne enda litt lengre.
Den trivelige Irlenderen kunne fortelle at hær var det mange flere rapphøner og fasaner enn jeg kunne drømme om. Det kjentes nesten ut som om hjertet skulle forlate kroppen bare i pur glede. Det var som Jul, Nyttår og Påske på engang.
Plutselig ble jeg oppmerksom på de slue, plirende øyene til Irlenderen. Med ett hånlig flir sa han at her var det Pelle som var ”Vår Herre”, og om man skulle gjøre seg noen forhåpninger om rapphøns og fasaner, måtte man gjøre seg fortjent til dem. Jeg forlot Irlenderen mens Jeg mumlet for meg selv: ”Denne Pelle fyren skal vel kunne dresseres like godt som ett hvilket som helst annet menneske”.
Jeg tok feil, skrekkelig feil. Jeg tok faktisk så feil at jeg tror Jeg lar min gode venn og sammarbeidspartner, Tor Ove overta historien.

Det er kanskje best det Reina.

Bakgrunnen til denne ”fortellingen” ligger i min erfaring, dels fra min første hund, der manglende forståelse og respekt for individet, samt en ”målet helliger midlet” holdning skapte uønsket resultat, og frarøvet hundens mulighet til å leve opp til sitt store potensial.
Den erfaring og kunnskap jeg gjennom kontakt med Pelle, ved saxhytte gård, har greid å erverve har fått meg til å revurdere hele mitt samspills-bilde når det gjelder hund, og trening av hund.

Som Reina korrekt fortalte så hadde vi en fryktelig lang tur.110 mil fra Mosjøen til Saxhytte gård. Det tok oss ca 15 timer å kjøre, men Jeg tror vi begge syntes det var verdt det. Kanskje var det verdt noe for Pelle også, man kan lære mye av andres feil når man er villig til å lære.

Reina er en 8 mnd gammel Engelsk Setter valp etter eget oppdrett. Jeg hadde i liten og ingen grad drevet dressur med henne. Hun kunne sitte når hun skulle ha mat, og når hun skulle ut. Jeg hadde selvfølgelig satt noen grenser for akseptabel oppførsel innendørs, men det var stort sett det hele. Jeg hadde så vidt lært henne å komme på fløyte, da med godbit som ”betaling”. Grunnen til at Jeg ikke hadde foretatt meg mer dressur med henne var at hennes Far, min første hund, hadde jeg ”ødelagt” gjennom å stille urimelige krav, med urimelig konsekvenser, uten å forsikre meg om at hunden skjønte gjennom god innlæring hva jeg ønsket å oppnå, og hva ”gevinsten” skulle være. Denne gangen ønsket jeg selv å lære hvordan JEG skulle gå frem, før jeg startet å jobbe med hunden.

Hos Pelle er teorien slik jeg ser det: Hunden ”kjøper” det den vil ha, og betalingsmidlet er adferd. Gi meg en stand, og jeg gir hunden ”varen” som i dette tilfelle er reis. Gi meg ro i oppflukt, og betalingen er da videre jakt.
Nå er det selvfølgelig ikke så enkelt. Man må jo på forhånd ha lært hunden at alt kan kjøpes med adferd, og kun gjennom adferd.
Med Reina brukte vi det som Pelle kaller opperant innlæring. Vi erstattet fugl med ting Reina ville ha. Hun vil ha alt som flyr. Hansker, luer, redningshelikoptre, men aller helst fugl. Vi ”utsatte” henne ikke for mer fugl en høyst nødvendig, da vi ikke ønsket at hun skulle gå ”bananas”. Alt for å lære henne at adferd gir privilegier. Jeg er fortsatt overrasket over hvor fort Reina skjønte at hun gjennom adferd kunne oppnå fordeler.


Min tidligere så beherskede turkompis hadde i løpet av noen veldig få fuglkontakter hos Pelle utviklet en jaktlyst og ett viltbegjær som er av den sorten som skaper enere, eller kan forårsake bunnløs fortvilelse. Vi måtte ved bruk av ”dummies” greie å fortelle hunden at å kontrollere jaktlyst og viltbegjær var nøkkelen til å få utløp for dette. Vi brukte ”dummies” for å lære hunden at det ikke var signalet i seg selv som var det vi var ute etter, men atferden.
Etter første dagen så vi helt klart at Reina viste forståelse av hva vi ønsket. Men det holdt hardt når det dreide seg om fugl. Det ble tydelig at man balanserer på en knivegg når unghunden skal mestre fugl de første gangene. Men gjennom tålmodighet, og tydelighet vil resultatene komme. Det å kunne repetere en situasjon ved bruk av ”dummy” er uvurderlig. Selv om man repeterer uten fugl, så vil nok hunden forstå det man prøver å fortelle.

Jeg tror Reina fort skjønte hva det var vi ville, men hun slet med å velge mellom det vi ville og det hun ville. Da ble det vår jobb å fortelle henne at vår vei hadde høyest verdi (Bedre å løpe litt etter flere fugler, da som reis, for så å sitte, enn å løpe mye etter kun en fugl og ikke bli servert flere).

Det er lett å ønske seg for mye fugl foran hunden når tilgangen er så stor som hos Pelle, men man må aldri sette kvantitet foran kvalitet. Man må hele tiden vurdere sin egen, og hundens evne til å takle stresset som fugl skaper. Jeg oppdaget at Jeg tålte færre situasjoner enn Reina. Etter 2-3 situasjoner der resultatet ikke nådde opp til målsetningen som jeg hadde satt, kom irritasjonen, og det var best å repetere det man ønsket med en ”dummy” for så å ta seg en pust i bakken, slik at ikke minst JEG kunne nullstilles. Det blir ofte 2 skritt frem, og 1 tilbake. Men fremover går det.

3.dagen følte jeg at noe skjedde med hunden. jeg gikk med henne i langline for å finne fugl. Hun går opp i stand med høyt hode, på tur opp til henne ser hun på meg, som for å forvisse seg om at jeg er tilstede. Da jeg kommer opp til henne avanserer hun fremover og fester ny stand, denne gangen med lavt hode. Det var ingen tvil om at her var det fugl. Da Jeg ber henne reise, gjør hun det til 20 i stil. Hun tordnet frem som ett jetfly, en real kanonreis. På tilrop satte hun seg kontant. Hun satt faktisk før hun traff bakken.
Da jeg stod der og roste hunden, slo det meg: Reina hadde i realiteten funnet sin første fugl på egenhånd, og hun hadde ventet på ”Far”. Hun hadde tydelig funnet ut at å ha med ”Far” betydde flere privilegier i form av fugl. Hun anså det faktisk til å være en fordel å ha ”sjåføren” med. Pelle hadde i løpet av 3 dager lært hund og fører at det er samhandlingen som skal skape resultater.

Jeg var så heldig at Jeg hadde fått anledning til å trene på Saxhytte gård i tre dager etter kurset, på egenhånd. Med så lang tur vil man gjerne forsikre seg litt ekstra om at hunden har forstått hva man vil. I løpet av disse 3 dagene prøvde Reina seg med alle mulige varianter av kjeltringstreker, alt i fra tjuvreis til ettergang. Resultatet var alltid det samme, ”far” inndro alle privilegier. Jeg hadde så absolutt ikke tenkt å la hunden forsyne seg av godbitene på egenhånd. (It`s my way or the highway).
Jeg må innrømme at Pelles hjelp var helt uvurderlig i disse dagene, både som samtalepartner og den som kunne komme med råd og tips om alle tenkelige og utenkelige problemstillinger. Han kunne også ved eksempel vise hvordan Jeg best kunne håndtere problemer som oppsto under veis. Ved en anledning måtte Jeg gå flere skritt tilbake for å gjøre det helt klart for Reina at den eneste frivillige adferden var stand. Etter stand var det far som tok, og skulle ha initiativet. Og ble det ikke slik, var det tilbake i ”skammekroken”, og da ble det heller ingen flere fugler på en stund.
Den siste dagen opplevde Jeg noe som jeg neppe vil få oppleve igjen. Jeg gikk med Reina i line da hun tok stand. Hun holdt hodet høyt og ventet til jeg var ved siden av henne. Da Jeg var kommet fram til Reina, avanserte hun fremover mens det flakset rapphøner både til høyre og venstre for henne. Hun fortsatte avansen uberørt av alle rapphønene som tok til vingene. Til slutt ble hun stående med lavt hode ved ei gran. Inne i grankvistene kunne jeg se en trykkende fasan. Jeg ba om reis og Reina dundret inn under granen som en skogsmaskin og fikk fasanen på vingene. Jeg mistet Reina av synet da hun stakk under grana, men da Jeg kom rundt satt hun som ett skolelys på andre siden. Jeg hadde ikke engang gitt ”sitt” kommando, hun hadde satt seg som om det var det naturligste i verden.
Der og da kjente Jeg tårene presse på. Jeg hadde vært vitne til at min lille valp hadde akseptert at det var jeg som hadde nøkkelen til skapet med godteriet, og at atferden hennes kunne åpne døren, og på bakgrunn av det utførte hun ett fuglarbeid av en så høy klasse at det neppe kan forventes av en hund på 8 mnd. Jeg blir fortsatt helt rørt når jeg tenker tilbake på hennes prestasjon.

Pelles mantra er ganske enkelt: Få ønsket adferd, og forsterk den.
Vi, jeg burde vel heller si Pelle, hadde i løpet av noen ganske få dager fått en udressert valp på 8 mnd til å utføre fuglarbeider med høy kvalitet, og vi hadde så godt som bare brukt positive metoder. Svært sjelden hadde vi måttet ”lese” Reina teksten. Hun hadde skjønt at hennes adferd kunne påvirke min adferd. Tok hun stand, ble min adferd å gi tillatelse til reis. Satte hun seg på oppflukt ble min adferd å la henne få fortsett jakten. I motsatt tilfelle betydde det en ”time out” i bilen. Hun kan få akkurat hva hun vil, men hun må bruke adferd for å få det. Atferd blir hundens valuta.

Nå skal det sies at fra fugletettheten hos Pelle til Nordlandske fjell er avstanden stor. Det dukker opp mange nye og uforutsette problemer.
Her skal hunden bruke vind og terreng for å finne de få fuglene som finnes. Man får få sjanser, og det kan ofte bli vanskelig å holde på kriteriene man har satt seg.

Den første turen vi hadde i fjellet etter at vi kom hjem fra Pelle ble en formidabel opptur. Reina gikk ut i søk i et meget tungt føre, men hun jobbet hardt. Vi fant bare en fugl, vi fikk verken stand eller reis, men vi fikk ro i oppflukt!
Reina befant seg 50-60 meter foran meg da en rype tar til vingene bak en liten hump i terrenget, og flyr ut over hodet på henne. Jeg ser at hun vender og skal til å dra etter rypa, men ett lite kremt fra ”Far” får henne til å huske samspillet. Hun setter seg rolig og venter til Jeg kommer. Dette blir utført av en hund som aldri før har måttet respektere en ”sitt” kommando på lengre avstand enn 10 meter. Aldri har Jeg dressert sitt på henne uten å være rett ved siden av henne. Reina satte seg ikke fordi hun var nødt, eller for at hun ble truet med ”nakkeristing”. Hun satte seg fordi det var best ”butikk”. Den eneste måten hun kunne få kjøpt mer tid i fjellet.

Den andre turen forløp på helt annet vis. Reina dundret av gårde over en kant og ble søkk borte. Mens hun var borte gjorde jeg en vurdering på hvordan Jeg skulle gripe dette an. Jeg tok meg en runde i det nærliggende terrenget for å forsikre meg at hun ikke stod i stand noen plass, da jeg hadde fastslått at dette ikke dreide seg om stand, forlot Jeg henne. Jeg tok strake veien til bilen. Etter ca 10 minutter hørte Jeg Reina bjeffe oppi lia, så Jeg stoppet for å se om hun kom. Da hun kom tok jeg på henne bandet og gikk rett til bilen uten å verdige henne ett ord eller blikk. Vi dro rett hjem. Hun hadde valgt feil valuta. Hun hadde ikke dekning på kortet, og kortet ble inndratt.

Nå får tiden vise om Jeg gjorde rett, selv tror jeg i alle fall det. Dette vil sikkert skje flere ganger, men Jeg skal gjøre det samme om igjen. Uønsket adferd skal bety at privilegiene inndras, om det gjelder tjuvreis, ettergang eller manglende kontakt, skal konsekvensen være den samme. Jakta er slutt.

Ingen ting har høyere verdi for en jakthund enn jakta, men heldigvis er det Jeg som bestemmer hvor lenge den skal vare. Jeg er grunneieren som selger jaktkort, og hunden er jegeren. Adferd er prisen. Tjuvjakt straffes med jaktnekt.

Det nødvendige samspillet gir alltid to vinnere, men i motsatt fall er det også to tapere. Man spiller på lag, og er man samspilt er sjansen for å vinne stor.