Det nærmer seg.

Nå er vi bare en snau uke unna vår første prøvestart på 2 år, samme plass som sist, og forhåpentligvis med bedre resultat.
Vi skal stille to dager i lifjell kommende helg, og som vanlig er jeg mer usikker enn sikker hva hunden angår. Vi har hatt noen treningsturer og alle har foregått i svømmeføre, og vriene forhold for hunden. Resultatene har vært varierende, noen ganger med fine fuglearbeider og andre ganger har jeg følt at svidde sjanser har vært gjennomgangsmelodien. Men uansett situasjon har bikkja opptrådd maskinelt i forhold til oppflukt. Av alle de gangene jeg har sett henne i fugl, være seg støkk langt ute, sprukne avanser eller komplette fuglarbeider har det ikke vært ett skritt etter i oppflukt. Og jeg vil bli svært overrasket om hun ramper seg ut i fugl. Men man vet jo ikke hvordan hunden vil tackle å gå med, og bli presset av makker. Men slik jeg vurderer Reina kan jeg ikke med beste vilje se at det er hunder som tackler dette bedre enn henne pr nå. Det er noe stødig og fornuftig over det hele.
Usikkerheten går på om hun er skarp nok å ta sine sjanser på fugl. Gjør hun det, har jeg store problemer med å se at hun kan unngå å bli premiert. Men trening er trening, og prøve er prøve så man får bare krysse fingrene og håpe på det beste. Men utgangspunktet kunne ikke vært stort bedre. Hun jobber hardt, går godt og er fullstendig rolig i oppflukt og skudd. Minuset pr nå er at hun ikke har apportbevis og i så måte ikke har mulighet til å oppnå 1.Ak med mindre jeg tar sjanse på å vise apport i fjellet. Om hun ligger an til 1.Ak og noen i partiet har med apportfugl tror jeg at vi sjanser på at hun vil apportere.
Nå skal vi forhåpentligvis få ett par siste turer i fjellet først i uka slik at den siste finpussen blir gjort og vi kan starte prøven med et positivit sinn og med følelse av at man er klar.

Den hellige treenighet?

Det er i hovedsak 3 ting jeg ser etter når jeg er ute å trener hund.
Hundens evne til å ta vare på sine sjanser på fugl. Hundens vilje til å jobbe hardt for hver kvadratmillimeter terreng. Og at hunden er rolig i oppflukt og skudd.
Når det gjelder oppflukt har Reina en enorm beherskelse, og jeg kan vel nesten ikke huske sist hun sprakk i oppflukt. Da må jeg i såfall gå tilbake i bloggen og se. Og jeg har ærlig talt problemer med å se hvilke hund her på berget som skulle mestre dette særlig bedre enn det hun gjør for øyeblikket.
Reina har alltid vært en vital overskuddshund som jobber beinhardt hele tiden når hun er ute i slipp. Hverken smerte eller blytunge forhold ser ut til å greie å kue henne. Nå har jeg imidlertid merket meg at hun nå,| etter å ha vært holdt i ro i flere mnd pga en sår pote mangler en del kondisjon. Dette merkes kanskje best i forhold til at hun ikke er like tøff i hodet som før. Men jeg ser allerede klare tegn til at dette er i ferd med å bli helt på topp igjen.
Hennes største problem har vært dette med å ta vare på sjansene sine. Forrige vinter var hun helt på bærtur i forhold til dette. Det fløy fugl i øst og vest foran henne uten at det ble festet stand. Men til tross for dette var hun bombesikker i oppflukt.
Det ble behandlet for nesemidd. Jeg stilte spørsmålstegn ved standinnstinktet, jeg lurte på om hun bare var frekk av seg, eller om hun trodde at ro i oppflukt var målet i seg selv. Jeg var faktisk ganske nær å gi henne opp, og få henne omplassert for å slippe mere bryderi med Reina. Men det meste ble lagt på is. Og da hun denne høsten begynte å levere bedre og bedre var optimismen på topp. Til tross for at hun kanskje ikke alltid tok like godt vare på sjansene.
Etter ett par turer med vekslende hell hva å finne fugl angår(1 fuglarbeid og en sprukken avanse for noen dager siden)( og blogg innlegg onsdag 20. januar 2010) har jeg i dag vært ute igjen.
I ett fryktelig tungt svømmeføre la vi avgårde oppover bjørkeliene. Det var neste håpløst for hunden å komme seg ut i noe form for søk, så det ble for det meste bare å svømme seg fram på vinden. Vi hadde ett par antrekk på noen beitespor der hun selv løste ut og fortsatte søket.
Da jeg kom inn i en liten dal med masse beitespor så jeg Reina været mot vinden, og etter noen meter festet hun stand. På tur opp til henne avanserte hun noen meter til og ble stående. Jeg gikk opp og ba henne gå på, og hun gikk villig på. Noen meter til siden for henne tok 6-7 ryper til vingene, og Reina var komplett i oppflukt og skudd. Det jeg merket meg var at hun var svært upresis, og jeg mistenker henne for å stå på blodfersk beitefot. Men hun festet stand, gikk villig på og presenterte fugl. Og det er godt nok i min bok.
Etter å ha bakset rundt i bunnløs snø en times tid til ser jeg plutselig at hun setter opp farten forover i terrenget. Jeg ser hun trekker an for så å feste stand. Da jeg kommer opp til henne for å be om reis letter 5 fugler presist 10 meter foran henne, og hun er helt rolig. Da jeg smeller avgårde med startpistolen letter ytterlige 2 ryper, men Reina forholder seg helt rolig.
Etter en 4 timer lang tur i svært tungt føre kan jeg konkludere med at hun i dag var komplett RIOS, og jobbet svært hardt hardt hele tiden. Og at hun tok vare på begge sjansene hun fikk på fugl.
Med tanke på at hun skal stilles på sin første prøve på 2 år 6-7 Mars i Lierne må jeg vel si at det lover godt.
På 12 fuglekontakter i vinter har hun hatt en regelrett støkk, 3 stk der hun har vært "uheldig/udyktig" i avansen som har medført støkk. Og vi har hatt 8 fine fuglarbeider både med og uten reis, og i ingen av situasjonene har hun tatt så mye som ett skritt etter. Rent statistisk er dette helt på høyde med hva snittet av ES som rase leverer i VK.

Arbeid vs Fjellet.......TKO

Ergo ble det fjellet i dag. Siden det var kaldt og sol fristet fjellet mer enn arbeid, dermed ble verneskoene lagt til side til fordel for skiskoene.

Jeg hadde sett for meg at det skulle være løs-snø og svært tungt føre, noe det forsåvidt var på sine plasser. Men mest var det fokkskare som hunden brøt igjennom på. Heldigvis hadde jeg investert i potesokker fra Kvernmolias kennel. Det var på tide å prøve sokker på Reina for første gang. Til min store overraskelse fant hun seg umiddelbart til rette med sokker.Sokkene ble satt på hard prøve på glass-skare, men besto prøven utmerket. Jeg kunne etter 3 timer i fjellet såvidt se litt slitasje på den ene.

Jeg prøvde å feste sokkene med sportstape for å sikre meg mot at disse ikke falt av. Sportstapen satt ikke særlig godt pga fukt, men borrelåsen på sokkene holdt disse på plass uten noe problem. Men jeg tror jeg senere vil bruke sportstape litt oppover bena for å hinder sårskader av skare oppover hasene. Men jeg tror kanskje jeg legger litt gaffatape over sportstapen for å sikre at det hele holdes på plass.

Jeg vil anbefale alle til å at en titt på linken nederst på innlegget for å skaffe seg rimelige og gode potesokker til hunden sin.

Forøvrig så vi ikke snurten av fugl i fjellet. Ved ett tilfelle fant jeg Reina sittende i terrenget etter litt leting. Mulig hun hadde støkket fugl her, men jeg kunne ikke se beitespor i umiddelbar nærhet så jeg vet ikke. Det er mulig hun hadde stand da jeg skimtet henne oppi lia, men siden jeg mistet henne av synet på tur opp til henne vet jeg ikke . Intet sett, intet hørt. Apropos hørt...... Om hun hadde stand da jeg så henne oppe i lia, er det ikke umulig at fuglen tok til vingene da jeg nærmet meg. Skaren var av en sånn art at det støyet fælt under skiene. Det føltes som å gå på hjortejakt med hornorkester, og eventuelle fugler i nærheten måtte vært både blind og døv om de ikke skulle merke at vi nærmet oss.

Det positive får være at hund og mann fikk sårt tiltrengt kondisjonstrening, og at Reina så ut til å greie å jobbe hardere og med mere fart og tæl med potesokker, uten plagsom ising og såre poter.

http://www.kvernmolia.com/nettbutikk/index.html

Femund jakt og fuglhundskole. Dag 2

I dag våknet vi etter en god natt søvn til 25 minusgrader og frosset bil. Men etter litt filing fikk vi start på bilen og kunne gi starthjelp til Stig Sandvik i nabo hytta.

Nå er bagasjen pakket i bilen, og vi har kommet oss inn hos Knut Østmo. Knut har redegjort for hver enkelt hvordan vi skal gå videre for å oppnå større lydighet og kontroll over hunden. Og hva han ønsker å jobbe med hos hver enkelt hund. Og nå er vi klar for dag to av treningshelga.

Even startet dagen med å trene sitt, etterfulgt av skudd med startpistol for å få Lita fast i skuddet. Etter en liten tur og noen skudd var dette i orden, og hun leverte en rekke perfekte fuglarbeider med kanonreis og absolutt ro i oppflukt og SKUDD. Man behøvde ikke være rakettforsker for å skjønne, og forstå Evens begeistring.

Reina startet dagen med ett feiende flott fuglarbeid der hun holdt fuglen på god avstand og gikk villig på og var som hun pleier, RIOS. Senere slet hun med litt av det samme som hun har slitt med før angående duer. Hun blir lite intens og tar først en kort stand før hun avanserer litt tettere og tar ny stand. Vi bestemte oss før vi gikk ut om å slippe dua, og simulere støkk om hun gjorde dette, og anledningen ble benyttet til å "stramme" henne litt opp.

Senere hadde vi begge hundene ute for å prøve å få sekunderinger. Vi lyktes ikke med dette. Men derimot var vi begge svært fornøyd med at de respektive hundene ikke valgte å tjyvreise under press fra makker, og at begge hundene var komplett rolig på oppflukt og skudd. Vi hadde begge sett for oss at dette skulle få ellers så beherskede hunder til å sprekke. Men hundene viste at gjennom god innlæring av oppflukt var dette lekende lett.

Ellers har vi hatt en suveren tur med mye god mat og drikke og hyggelig selskap. Takk til Knut og frue, Stig Sandvik og Åge Indergaard for å ha bidratt til å gjøre dette til en flott helg for både Even og meg.

Etterhvert som jeg får redigert materialet vil jeg legge ut bilder og film fra helgen......

Betraktninger dag 1.

Nå har vi hatt første dag på kurset, og det er på tide og gjøre noen betraktninger. Vi er 4 ekvipasjer som deltar, og av de 4 hundene er det stor forskjell på erfaring, utviklingstadier, ferdighetsnivå og ikke minst hva hundene trenger av oppfølging. Vi kan ta disse i delvis kronologisk rekkefølge.

1. Hera...Hera er en svært ung ES tispe på 11 mnd, som ikke har erfaring med fugl fra tidligere, bortsett fra at hun har gått i bånd i høst da det ble jaktet for en annen hund. Det jeg så under de innledende rundene var at hun ganske kjapt forsto hva man ville hun skulle gjøre. Men hennes vilje til og gjøre det hun selv hadde lyst til var så stor at det var såvidt beherskelsen holdt i enkelte situasjoner. Men alt i alt hadde hun fin progresjon.

2. Lita.... Evens GS tispe på 21 mnd har vært ett morsomt bekjentskap. Som hund som eier sies det, og aldri har det vel stemt bedre. Hun er en glad dame, med økonomisk sans. Hvorfor surre rundt i ørska når hun vet at det er Knut som har fuglen. Og følgelig kontrollerte hun "makker" litt. Makker i dette tilfellet var Knut med duene.

Even visste at hun ved enkelte anledninger tjyvreiste, og hun var ærlig og viste oss hvordan DET skal gjøres. Ikke ulikt Even som gjerne ikke greier å holde igjen skuddet når bikkja støkker. Det er jo så jævlig gøy å skyte sier han.( Lita sier i sin kommentar: "det er jo så gøy å reise")

Even visste også at hun hadde en litt "stygg" uvane med å gå i skuddet. Lita viste oss at hun behersket denne "edle" kunst også

Siden Even ikke greier å holde igjen skuddet, og sikre seg at hunden er rolig...Hvorfor skal da Lita holde igjen apporten, når hun vet at skuddet betyr fallende vilt som Even umiddelbart vil ha apportert.

Even er av den bestemte oppfatning at det må skytes ofte om det skal bli noen få fugler. Lita på sin side tenker."Når tullingen med hagla endelig treffer, er det viktig å være raskt ute å sikre det mest sannsynlige, skadeskutte viltet"

3. Marco...Marco er en 2 år gammel ES hann, som etter førers utsagn er en storgåer som har fått rikelig muligheter i fjellet. Dette har medført at hunden er blitt svært selvstendig. "Litt" manglende dressur og kontroll har gjort at Marco har ordnet opp selv, og dannet seg sitt "eget" bilde av hva fugl-jakt er. Det har gjerne bestått i stor avstand til fører, noe som har gjort at hunden gjerne tar opp fugl og forfølger friskt og er svært fornøyd med det, og kanskje ikke ser "verdien" av å feste stand og vente på fører. Under de innledende øvelsene så man tydelig tegn på at hunden svært gjerne bare ville ta fuglen, og måtte "håndteres" litt strengt for å holde seg forholdsvis fysisk rolig i oppflukt. Men det var ganske tydelig at under "panseret" var han alt annet enn rolig. Men fra sitt litt vanskelige utganskpunkt visste han alikevel fin fremgang.

4. Reina er den eldste og uten tvil den hunden som har kommet lengst i sin trening frem mot å bli den "komplette" fuglhund hva oppfluktsbeherskelse angår.. Hun fremstår som en sann mester i oppflukt. Men hun finner ikke duer særlig spennede og følgelig er ikke standene hun har på disse når de ligger i støkkmaskin særlig intense. Mer som en pissetrengt mann som står og tripper utenfor do-døra og gjerne vil få late vannet( i Reinas tilffelle, reise fugl)

Det var Reinas reis vi var ute etter å "studere", slik at jeg kunne finne ut hvordan hun reagerte på mitt kroppspråk under reis. Når jeg var rolig, reiste hun behersket, og når jeg var "djerv" gikk hun svært villig og hardt på fugl. Men ved ett tilfelle ble hun usikker, og "ba" om bekreftelse gjennom fysisk kontakt(lett berøring av snute), men da gikk hun djervt på.

Siden hun ble litt løs i skuddet under jakta, prøvde vi å skyte med 9mm start pistol på de 3 siste situasjonene. Men i motsetning til jakta viste hun ingen tegn til å løse ut i skuddet.

Alt i alt tror jeg alle hadde stort utbytte av dagen, og fikk fine svar fra hundene.

Femund jakt og fuglhundskole. Dag 1

Da har vi hatt våre første fuglkontakter hos Knut Østmo ved Femund jakt og fuglhundskole. Vi har i første omgang studert reisen hennes, som ved disse tilfellene var meget villig. Samt diskutert hvordan hun har hun håndterer reisen ved forskjellige situasjoner og forhold. Etterhvert blir det vel å introduserer startpistolen for å få henne fastere i skuddet.Even har også hatt sine første oppflukter på Lita, og dette har gått svært bra.

Det er ogå to stk trivelige Engelsk Setter eiere her, Stig Sandvik og hunden Hera(høyre), og Åge Indergård og Hunden Marco.(venstre) Disse hundene er svært uerfaren, og blir gjennomgått fra A til Å. Men vi så tydelig rask fremgang hos disse.

Even har vært ute med Lita og latt henne bli provosert ganske kraftig på fugl. Ved en anledning "sprakk" hun litt, og måtte korrigeres tilbake til plassen der "sitt" kommando ble gitt. Even er svært fornøyd med hundens respons etterpå. Og det blir spennende og følge Lita videre.Reina har vi hatt ute og hatt to stander med reis og rolig i oppflukt og skudd med startpistolen. Ved den første situasjonen skjøt jeg to skudd med litt mellomrom for å se om hun lot seg provosere til å gå i skuddet.Ved neste situasjon så brukte vi en tørket rype for å simulere "fallet". Vi fikk stand, en kvass reis der hunden var rolig i oppflukt og skudd. Reina fikk så ordre om å apportere den "felte" fuglen. Hun gikk rett ut, tok rypa og beveget seg inn mot meg, la rypa ned for å skifte tak på den og kom deretter rett inn med den. Må si meg svært fornøyd da hun aldri har apportert, eller hatt tørket rype i munnen.

.....Litt senere.

Etter 12 pils, 1 flaske cognac og 1. saftig bikkje slagsmål er det på tide å dra enkelte bastante konklusjoner. Konklusjoner som er basert på vitenskapelige observasjoner gjennom flere par med promillekalibrerte øyne.

Etter en kort rådslagning( To løse tenner på Even, og en blomstrende og stor blåveis hos Tor Ove) kunne vi ganske enkelt konkludere med at vi burde utnevne Reina og Lita til verdens beste, og verdens nest beste hund.Reina nr 1.(på bakgrunn av alder). Lita nr 2(på bakgrunn av alder) . Juryens bedømmelse var som følger. Siden ingen av hundene foreløpig har blitt gitt mulighet til å komme i fugl, og følgelig ikke har fått vist sitt sanne lavmål føler Juryen det rett og berømme hundene for sin foreløpige manglende mulighet til å utføre sitt beste, og til å vise sitt innkompetente talent.

Juryen har beståt av de verdige herrer: Erich Christian Dahl og De Luze.

Sømådalen

Da var undertegnede, Even Nyhagen, Reina og Lita, Lita er Evens GS på 1.5 år, vel innstallert på Rønningen camping ved sømådalen. Og de neste par dagene skal vi delta på kurs hos Knut Østmo ved Femunden jakt og fuglhundskole.

Even er her for å friske opp hukommelsen til bikkja hva RIOS angår, og kanskje ikke minst å lære seg selv å være rolig i oppflukt...... Da jeg ved selvsyn har observert hans særdeles trigger-happye stil når det kommer til jakt.

Personlig vet jeg ikke helt hva jeg gjør hær bortsett fra å komme meg bort på en helgetur. Men jeg har tenkt å bruke anledningen til å skjønne mer av reisen til Reina. Da hun til tider kanonreiser, og andre ganger er svært moderat, nesten på grensen til treg og låst ønsker jeg å se litt på dette. Og forhåpentligvis blir det god tid til å stifte bekjentskap med rypene på femunden...som etter sigende skjelver i fjærdrakten ved tanke på å ha Reina hengende i stjerten.

Nå er cognacen kommet på bordet så ytterlig oppdatering kommer etterhvert.....

Potesokker............Ingen vei utenom

Har hatt en tur i fjellet siden sist, men da det delvis var fokkskare og andre plasser var bunnløs,lett snø ble det hele nærmest tragikomisk. Hunden bar oppå skaren enkelte plasser, for så å synke ned til skuldrene andre plasser, og etterhvert ble det umulig for hunden og holde "hjulet" i gang og få ett fornuftig søk. Når det i tillegg var har vind, skjær fugl ble turen liute fruktbar. Vi så en fugl som lettet på lang avstand uten at vi kom i kontakt med den.
Men da jeg kom hjem så jeg at Reina var blitt sår rundt klofestene og er nå tydelig hemmet av dette. Jeg har aldri brukt potesokker på Reina da jeg selv synes det er både dyrt og noe hærk. Men nå er det ingen vei utenom. Men etter ett lite søk på nett fant jeg bilige og tilsynelatende gode potesokker til salgs hos kvernmolia`s Kennel.
Legger ved link her:http://www.kvernmolia.com/nettbutikk/index.html

Årets første store opptur.

Da var årets andre tur gjennomført. Og du verden for en tur. Vinterfjellet viste seg fra sin absolutt beste side. -2 grader og sol fra så godt som skyfri himmel.
Etter forrige vinters mareritt med Reina der hun støkket og støkket og støkket, og svidde 9 av 10 sjanser var jeg bare måtelig optimistisk da jeg la avgårde. Selv om hun hadde en fin høst med masse gode prestasjoner så ante jeg vek at litt vanskelige vinter ryper skulle vise seg for vanskelig for henne.
Det startet som jeg tenkte...Hun festet en kort stand nedenfor en liten haug i terrenget, avanserte litt usikkert forover, og jeg så en rype lette på baksiden. Reina fortsatte forover og viste ingen tegn til at hun hadde sett fuglen. Jeg lot henne bare utrede ferdig og kommanderte sitt når hun var ferdig. Jeg lot henne forstå at jeg bare var måtelig fornøyd.
Litt senere ble Reina borte i ett dypt bekkefar, og etter litt leting fant jeg henne i stand neden for ett litt bratt stryk i bekken.. Jeg skjønte umiddelbart at fuglen lå nok ganske langt framfor henne. Siden jeg ikke hadde mulighet for å komme meg opp til hunden ba jeg om reis fra ca 50 meter. Hun gikk på 20-30 meter og festet ny stand. På ny ba jeg henne gå på og hun reiste en enkelt rype og var komplett rolig, uten tegn til ettergang. Håpet ble tent.
Bare noen minutter senere ser jeg Reina i ny stand, hun avanserer litt fremover, men blir nok litt for tøff og hun støkker fugl. Men er helt rolig og fortsatt ingen tegn til ettergang. Jeg tar henne tilbake noen meter og gir beskjed om at jeg ikke er begeistret for at hun avanserte på fuglen.
En stund senere festet hun stand , avanserte noen meter og festet ny stand 20-30 meter foran meg. På tur opp til Reina gikk 4 ryper på vingene, og seilte forbi meg. En grei og fin situasjon der hunden var komplett rolig, og hadde man gått med hagle hadde det nesten vært som å stå på skytebane.
Senere festet hun stand ved en gran, jeg ba henne gå på, hun gikk under grana men presenterte ikke fugl, men da hun kom frem fra grana festet hun ny stand på en gran 6-7 meter lenger frem. Da jeg kom opp til hunden og ba om reis lettet 2 ryper fra baksiden av grana. Reina stod helt rolig og fulgte fuglene med blikket og ga ingen tegn til å ville etter.
På tur tilbake til bilen festet Reina ny stand, denne gangen nærmest mot meg. Jeg bestemte meg for å la henne få avstandsreise slik at ikke jeg gikk opp fugl. Hun gikk villig på og reiste en enkelt fugl og var strøken i oppflukt.
Litt etter støkket hun en enkelt fugl og var komplett rolig.
Bare for å understreke at en fuglhund aldri slutter og jakte så tok hun ny stand i scooter sporet 20 meter fra bilen og været opp mot skogkanten. Jeg vurderte litt hva dette kunne være. Men ba henne gå på. Hun stakk litt opp i skogen og festet ny stand. Jeg stavret meg opp til hunden. Da jeg skulle be om reis så jeg en enkelt rype som lettet 15-20 meter foran oss. Reina var igjen strøken i oppflukt.
Tilbake i bilen vet jeg ikke hvem som var mest fornøyd. Men fornøyde var vi.

På`n igjen.

Etter noen rolige mnd grunnet en ødelagt pote hos Reina er det på tide å få juleflesket av både hund og mann. Under en jakttur i høst skadet Reina en tredepute på venstre framfot, ett stort , dypt sår åpnet seg og det var ikke annet å gjøre enn å parkere bikkja og vente på at poten skulle gro sammen. Da det var gått litt over en mnd og man nærmet seg slutten av oktober var jeg ute å prøvde bikkja igjen. Men da en time va gått var det skuffende tydelig at såret i poten var gått opp igjen. Og siden da har vi begge stortsett hatt rolige dager. Jeg med dårlig rygg og bikkja med dårlig pote.

Men her om dagen fant jeg ut at det var på tide å få unnagjort årets første tur på bortoverski. I ett blytungt føre bestående av løs og våt snø stavret hund og bikkje seg avgårde i terrenget. Bikkja sank ned opp til buken og jeg sank ned til midt på leggen. Det kjentes ut som snøen sugde til seg skiene, og det var en voldsom kraftanstrengelse bare å få beveget føttene forover. Det var så ille at jeg faktisk vurderte om jeg skulle bli nødt å gå fiskeben...NEDOVER.

Turen var forsåvidt fin den. Været var godt og fjellet fint. Men vi brukte ca 3 timer rundt i ett terreng som vi vanligvis bare bruker 1,5 timer på å jakte oss igjennom. Dessverre fant vi ikke fugl, men det positive var at jeg fant godt med beitespor på de plassene man vanligvis finner fuglen på denne tiden av året. Og i så måte lover det kanskje godt for fortsettelsen i vinter.
Planen er å få Reina klar for en vinterprøve i søken etter en AK premiering. Om hun fortsetter der hun slapp i høst burde dette så absolutt være innenfor rekkevidde. Men det innebærer også at hagla blir liggende hjemme. Hun ble litt løs i skuddet i høst og ville gjerne knallapportere. Så jeg må nok bruke litt tid på å få henne "fast" i skuddet, samt at jeg regner med hun vil trenge litt oppfriskning på RIOS.

Forhåpentligvis blir det vær og tid til en del turer utover vinteren med påfølgende bloggoppdatering.