Det nærmer seg.

Nå er vi bare en snau uke unna vår første prøvestart på 2 år, samme plass som sist, og forhåpentligvis med bedre resultat.
Vi skal stille to dager i lifjell kommende helg, og som vanlig er jeg mer usikker enn sikker hva hunden angår. Vi har hatt noen treningsturer og alle har foregått i svømmeføre, og vriene forhold for hunden. Resultatene har vært varierende, noen ganger med fine fuglearbeider og andre ganger har jeg følt at svidde sjanser har vært gjennomgangsmelodien. Men uansett situasjon har bikkja opptrådd maskinelt i forhold til oppflukt. Av alle de gangene jeg har sett henne i fugl, være seg støkk langt ute, sprukne avanser eller komplette fuglarbeider har det ikke vært ett skritt etter i oppflukt. Og jeg vil bli svært overrasket om hun ramper seg ut i fugl. Men man vet jo ikke hvordan hunden vil tackle å gå med, og bli presset av makker. Men slik jeg vurderer Reina kan jeg ikke med beste vilje se at det er hunder som tackler dette bedre enn henne pr nå. Det er noe stødig og fornuftig over det hele.
Usikkerheten går på om hun er skarp nok å ta sine sjanser på fugl. Gjør hun det, har jeg store problemer med å se at hun kan unngå å bli premiert. Men trening er trening, og prøve er prøve så man får bare krysse fingrene og håpe på det beste. Men utgangspunktet kunne ikke vært stort bedre. Hun jobber hardt, går godt og er fullstendig rolig i oppflukt og skudd. Minuset pr nå er at hun ikke har apportbevis og i så måte ikke har mulighet til å oppnå 1.Ak med mindre jeg tar sjanse på å vise apport i fjellet. Om hun ligger an til 1.Ak og noen i partiet har med apportfugl tror jeg at vi sjanser på at hun vil apportere.
Nå skal vi forhåpentligvis få ett par siste turer i fjellet først i uka slik at den siste finpussen blir gjort og vi kan starte prøven med et positivit sinn og med følelse av at man er klar.

Den hellige treenighet?

Det er i hovedsak 3 ting jeg ser etter når jeg er ute å trener hund.
Hundens evne til å ta vare på sine sjanser på fugl. Hundens vilje til å jobbe hardt for hver kvadratmillimeter terreng. Og at hunden er rolig i oppflukt og skudd.
Når det gjelder oppflukt har Reina en enorm beherskelse, og jeg kan vel nesten ikke huske sist hun sprakk i oppflukt. Da må jeg i såfall gå tilbake i bloggen og se. Og jeg har ærlig talt problemer med å se hvilke hund her på berget som skulle mestre dette særlig bedre enn det hun gjør for øyeblikket.
Reina har alltid vært en vital overskuddshund som jobber beinhardt hele tiden når hun er ute i slipp. Hverken smerte eller blytunge forhold ser ut til å greie å kue henne. Nå har jeg imidlertid merket meg at hun nå,| etter å ha vært holdt i ro i flere mnd pga en sår pote mangler en del kondisjon. Dette merkes kanskje best i forhold til at hun ikke er like tøff i hodet som før. Men jeg ser allerede klare tegn til at dette er i ferd med å bli helt på topp igjen.
Hennes største problem har vært dette med å ta vare på sjansene sine. Forrige vinter var hun helt på bærtur i forhold til dette. Det fløy fugl i øst og vest foran henne uten at det ble festet stand. Men til tross for dette var hun bombesikker i oppflukt.
Det ble behandlet for nesemidd. Jeg stilte spørsmålstegn ved standinnstinktet, jeg lurte på om hun bare var frekk av seg, eller om hun trodde at ro i oppflukt var målet i seg selv. Jeg var faktisk ganske nær å gi henne opp, og få henne omplassert for å slippe mere bryderi med Reina. Men det meste ble lagt på is. Og da hun denne høsten begynte å levere bedre og bedre var optimismen på topp. Til tross for at hun kanskje ikke alltid tok like godt vare på sjansene.
Etter ett par turer med vekslende hell hva å finne fugl angår(1 fuglarbeid og en sprukken avanse for noen dager siden)( og blogg innlegg onsdag 20. januar 2010) har jeg i dag vært ute igjen.
I ett fryktelig tungt svømmeføre la vi avgårde oppover bjørkeliene. Det var neste håpløst for hunden å komme seg ut i noe form for søk, så det ble for det meste bare å svømme seg fram på vinden. Vi hadde ett par antrekk på noen beitespor der hun selv løste ut og fortsatte søket.
Da jeg kom inn i en liten dal med masse beitespor så jeg Reina været mot vinden, og etter noen meter festet hun stand. På tur opp til henne avanserte hun noen meter til og ble stående. Jeg gikk opp og ba henne gå på, og hun gikk villig på. Noen meter til siden for henne tok 6-7 ryper til vingene, og Reina var komplett i oppflukt og skudd. Det jeg merket meg var at hun var svært upresis, og jeg mistenker henne for å stå på blodfersk beitefot. Men hun festet stand, gikk villig på og presenterte fugl. Og det er godt nok i min bok.
Etter å ha bakset rundt i bunnløs snø en times tid til ser jeg plutselig at hun setter opp farten forover i terrenget. Jeg ser hun trekker an for så å feste stand. Da jeg kommer opp til henne for å be om reis letter 5 fugler presist 10 meter foran henne, og hun er helt rolig. Da jeg smeller avgårde med startpistolen letter ytterlige 2 ryper, men Reina forholder seg helt rolig.
Etter en 4 timer lang tur i svært tungt føre kan jeg konkludere med at hun i dag var komplett RIOS, og jobbet svært hardt hardt hele tiden. Og at hun tok vare på begge sjansene hun fikk på fugl.
Med tanke på at hun skal stilles på sin første prøve på 2 år 6-7 Mars i Lierne må jeg vel si at det lover godt.
På 12 fuglekontakter i vinter har hun hatt en regelrett støkk, 3 stk der hun har vært "uheldig/udyktig" i avansen som har medført støkk. Og vi har hatt 8 fine fuglarbeider både med og uten reis, og i ingen av situasjonene har hun tatt så mye som ett skritt etter. Rent statistisk er dette helt på høyde med hva snittet av ES som rase leverer i VK.

Arbeid vs Fjellet.......TKO

Ergo ble det fjellet i dag. Siden det var kaldt og sol fristet fjellet mer enn arbeid, dermed ble verneskoene lagt til side til fordel for skiskoene.

Jeg hadde sett for meg at det skulle være løs-snø og svært tungt føre, noe det forsåvidt var på sine plasser. Men mest var det fokkskare som hunden brøt igjennom på. Heldigvis hadde jeg investert i potesokker fra Kvernmolias kennel. Det var på tide å prøve sokker på Reina for første gang. Til min store overraskelse fant hun seg umiddelbart til rette med sokker.Sokkene ble satt på hard prøve på glass-skare, men besto prøven utmerket. Jeg kunne etter 3 timer i fjellet såvidt se litt slitasje på den ene.

Jeg prøvde å feste sokkene med sportstape for å sikre meg mot at disse ikke falt av. Sportstapen satt ikke særlig godt pga fukt, men borrelåsen på sokkene holdt disse på plass uten noe problem. Men jeg tror jeg senere vil bruke sportstape litt oppover bena for å hinder sårskader av skare oppover hasene. Men jeg tror kanskje jeg legger litt gaffatape over sportstapen for å sikre at det hele holdes på plass.

Jeg vil anbefale alle til å at en titt på linken nederst på innlegget for å skaffe seg rimelige og gode potesokker til hunden sin.

Forøvrig så vi ikke snurten av fugl i fjellet. Ved ett tilfelle fant jeg Reina sittende i terrenget etter litt leting. Mulig hun hadde støkket fugl her, men jeg kunne ikke se beitespor i umiddelbar nærhet så jeg vet ikke. Det er mulig hun hadde stand da jeg skimtet henne oppi lia, men siden jeg mistet henne av synet på tur opp til henne vet jeg ikke . Intet sett, intet hørt. Apropos hørt...... Om hun hadde stand da jeg så henne oppe i lia, er det ikke umulig at fuglen tok til vingene da jeg nærmet meg. Skaren var av en sånn art at det støyet fælt under skiene. Det føltes som å gå på hjortejakt med hornorkester, og eventuelle fugler i nærheten måtte vært både blind og døv om de ikke skulle merke at vi nærmet oss.

Det positive får være at hund og mann fikk sårt tiltrengt kondisjonstrening, og at Reina så ut til å greie å jobbe hardere og med mere fart og tæl med potesokker, uten plagsom ising og såre poter.

http://www.kvernmolia.com/nettbutikk/index.html