Den hellige treenighet?

Det er i hovedsak 3 ting jeg ser etter når jeg er ute å trener hund.
Hundens evne til å ta vare på sine sjanser på fugl. Hundens vilje til å jobbe hardt for hver kvadratmillimeter terreng. Og at hunden er rolig i oppflukt og skudd.
Når det gjelder oppflukt har Reina en enorm beherskelse, og jeg kan vel nesten ikke huske sist hun sprakk i oppflukt. Da må jeg i såfall gå tilbake i bloggen og se. Og jeg har ærlig talt problemer med å se hvilke hund her på berget som skulle mestre dette særlig bedre enn det hun gjør for øyeblikket.
Reina har alltid vært en vital overskuddshund som jobber beinhardt hele tiden når hun er ute i slipp. Hverken smerte eller blytunge forhold ser ut til å greie å kue henne. Nå har jeg imidlertid merket meg at hun nå,| etter å ha vært holdt i ro i flere mnd pga en sår pote mangler en del kondisjon. Dette merkes kanskje best i forhold til at hun ikke er like tøff i hodet som før. Men jeg ser allerede klare tegn til at dette er i ferd med å bli helt på topp igjen.
Hennes største problem har vært dette med å ta vare på sjansene sine. Forrige vinter var hun helt på bærtur i forhold til dette. Det fløy fugl i øst og vest foran henne uten at det ble festet stand. Men til tross for dette var hun bombesikker i oppflukt.
Det ble behandlet for nesemidd. Jeg stilte spørsmålstegn ved standinnstinktet, jeg lurte på om hun bare var frekk av seg, eller om hun trodde at ro i oppflukt var målet i seg selv. Jeg var faktisk ganske nær å gi henne opp, og få henne omplassert for å slippe mere bryderi med Reina. Men det meste ble lagt på is. Og da hun denne høsten begynte å levere bedre og bedre var optimismen på topp. Til tross for at hun kanskje ikke alltid tok like godt vare på sjansene.
Etter ett par turer med vekslende hell hva å finne fugl angår(1 fuglarbeid og en sprukken avanse for noen dager siden)( og blogg innlegg onsdag 20. januar 2010) har jeg i dag vært ute igjen.
I ett fryktelig tungt svømmeføre la vi avgårde oppover bjørkeliene. Det var neste håpløst for hunden å komme seg ut i noe form for søk, så det ble for det meste bare å svømme seg fram på vinden. Vi hadde ett par antrekk på noen beitespor der hun selv løste ut og fortsatte søket.
Da jeg kom inn i en liten dal med masse beitespor så jeg Reina været mot vinden, og etter noen meter festet hun stand. På tur opp til henne avanserte hun noen meter til og ble stående. Jeg gikk opp og ba henne gå på, og hun gikk villig på. Noen meter til siden for henne tok 6-7 ryper til vingene, og Reina var komplett i oppflukt og skudd. Det jeg merket meg var at hun var svært upresis, og jeg mistenker henne for å stå på blodfersk beitefot. Men hun festet stand, gikk villig på og presenterte fugl. Og det er godt nok i min bok.
Etter å ha bakset rundt i bunnløs snø en times tid til ser jeg plutselig at hun setter opp farten forover i terrenget. Jeg ser hun trekker an for så å feste stand. Da jeg kommer opp til henne for å be om reis letter 5 fugler presist 10 meter foran henne, og hun er helt rolig. Da jeg smeller avgårde med startpistolen letter ytterlige 2 ryper, men Reina forholder seg helt rolig.
Etter en 4 timer lang tur i svært tungt føre kan jeg konkludere med at hun i dag var komplett RIOS, og jobbet svært hardt hardt hele tiden. Og at hun tok vare på begge sjansene hun fikk på fugl.
Med tanke på at hun skal stilles på sin første prøve på 2 år 6-7 Mars i Lierne må jeg vel si at det lover godt.
På 12 fuglekontakter i vinter har hun hatt en regelrett støkk, 3 stk der hun har vært "uheldig/udyktig" i avansen som har medført støkk. Og vi har hatt 8 fine fuglarbeider både med og uten reis, og i ingen av situasjonene har hun tatt så mye som ett skritt etter. Rent statistisk er dette helt på høyde med hva snittet av ES som rase leverer i VK.