Finanskrisen for Norsk stål er over.

Da var fire dager med jakt unnagjort. En liten aksjeportefølje i norsk stål har jeg fått, og æresmedlemsskap i blindforbundet samt sponsing av specsavers.
Det hele begynte svært bra med tre ryper på ett hektisk kvarter første jakt dagen, og man trodde at nå var man i gang. Noe man også var.....Man var igang med bomminga.
Den andre jaktdagen leverte bikkja flere nesten ferdig skutte ryper, men stålet ble ødsla i øst og vest, og jeg hadde neppe truffet bakken om jeg prøvde. Men til slutt fikk jeg skutt en stegg på det 3. fuglearbeidet på samme fuglen. Personlig mistenker jeg den for å bare gi opp og spille død fordi den var lei den jævla bikkja som hele tiden leita den opp. Da den hadde kommet i sekken og det hadde gått noen minutter så var det like før jeg ikke letta da den starta motoren og prøvde å fly avgårde med sekken. Den ble øyeblikkelig avlivet.
De to siste dagene så satt ikke ett eneste skudd der de skulle og det manglet ikke på sjanser. Bikkja leverte meg til stadighet fugl som nesten var ferdig skutt, men som en full speiderpike dundret jeg stålet ut i det store intet.

Skitt jakt..........................så absolutt.

Jakta er i gang.

Da er jakta godt i gang og di første to dagene er unnagjort. Åpningsdagen ble en lang og tung affære på hele 11 timer som satte sitt tydelige preg på hund og mann. Hunden leverte flere fine jaktbare fuglarbeider....men mannen som skulle legge siste hånd på verket kan vel gjøres til æresmedlem i blindeforbundet. Etter flere skudd som gikk i hytt og pine først på dagen, så var det bare å ta en lengre pause før man fortsatte. Det gjorde visst godt for "blindebukken" med hagla. I løpet av ett hektisk kvarter hadde vi tre fine fuglearbeider med felling, og tre fine ryper fant veien i sekken.

Etter noen flere skudd i blinde var både hund og mann klar for å ta fatt på veien hjem. Uten følelse i bein og skuldre og med ryper i sekken var vi nokså fornøyde.

I dag bar begge tydelig preg av gårdagens slit og det var tungt å komme igang. Hunden leverte flere ryper servert nesten ferdig ribba og stekt. Men selv om jeg teppebomba terrenget med stål fløy alle rypene skrattende videre. Og jeg sverger på at jeg så Reina titte seg bak og rista på hodet. Men til slutt fikk vi has på en stor fin stegg som fant veien i sekken.

Og etter en kort rådslagning dro vi hjem vel vitende om at julermiddagen var i boks, og vi lot ryper være ryper.

Fellingene gjorde tydelig inntrykk på Reina. Når det smeller vil hun gjerne frem og se hvor fuglen ble av, og RIOS må nok finpusses litt når det blir dags for prøve.

Klar for jakt.

Med rypekvoter på 4 liryper pr dag er undertegnete klar til å perforere atmosfæren med stålhagl.
Sjelden eller aldri har jeg følt at hunden har vært så klar til jaktstart. Har hatt ett par siste dager i fjellet før jakta der bikkja har levert flere fine fuglarbeider og har vært særdeles stødig i oppflukt og skudd. Og om hunden fortsetter i samme spor tror jeg dette blir artig.
Min største bekymring er for øyeblikket hvordan det står til med min egen treffsikkerhet. Har vel en mistanke om at jeg ville fått problemer med å treffe låven selv om jeg stod inne i den og fyrte løs med hagla.
Og om alt annet skulle svikte kan jeg alltids hive hagla etter fuglene vel vitende om at da er sjansen størst for treff.


Skitt jakt.

Fantastiske Reina

Etter ett par dager med dårlig vær, mye vind og regn i bøtter og spann så var det på tide å ta ut Reina på det jeg antok ville være nokså lett fugl.
Da vi hadde gått en halvtimes tid ble hun bort for meg over en kant. Jeg fortsatte bare forover i marsjretningen og regnet med at hun ville slå inn foran meg ganske snart. Da det gikk noen minutter uten at hun dukket opp fant jeg det best å gå å se over kanten hvor hun hadde gjort av seg. Langt nede i lia ser jeg at hun står på tåneglene med høyt hode. Da jeg gikk opp til henne skjønte jeg at fuglen lå nok langt foran henne. Jeg gikkk opp på siden av henne og sammen avanserte vi forover, og Reina stoppet opp. Jeg ba henne gå på og hun la ut noen meter foran meg og reiste rolig og behersket ett kull på 6-8 ryper som lettet 10-15 meter foran hunden.Reina var komplett rolig i oppflukt. Det var godt å se at hun greide å tackle også fugl som ikke trykte som brostein.
Jeg merkte meg hvor fuglene slo seg ned noen hundre meter lengre frem i terrenget. Jeg slapp Reina på og vi gikk mot stedet der jeg mente fuglene lå mens hun revierte tett gjennom bjørklia og ble bort for meg. Jeg fortsatte bare forover og etter ett par minutter finner jeg henne i stand. På komando kanonreiser hun 2 fugler og er komplett rolig. Under utredning trøkker jeg opp 2 fugler og regner med at sjansen for å få has på noen gjennliggere var forsvunnet. Men da hun har hentet ny vind slår hun seg litt ned i lia og fester ny litt usikker stand. Jeg ber henne gå på og hun reiser behersket en enkelt rype og er komplett rolig.
Med tre slike perfekte arbeider i sekken var det bare å koble hunden og gå hjem...bedre blir det neppe.

Løpende ryper......eller.

Legger til en video jeg fimet i fjellet her om dagen. Jeg finner Reina i stand midt oppe i en liten li med hard mot vind. Og ender opp med å finne fuglene langt nedenfor der hun først markerte for dem. Desverre var hun ikke helt rolig og tok seg 10-15 meter etter rypa.

Regn og bedre svar fra hunden.

Etter å ha vært svært misfornøyd med Reina etter gårsdagens tur var det med en viss glede jeg våknet i morges og oppdaget at det hadde regnet. Ganske umiddelbart klødde det i stive, utslitte og gamle ben.
Om man skal beskrive det perfekte fuglearbeidet høres det som oftest slik ut. Man kommer opp til hunden i stand, man ber hunden reise, og den går på med alt den har for å få fuglene til værs, og er komplett rolig i oppflukten.
Slik var Reinas første fuglekontak i dag. Da hun ikke dukket opp der, og når hun burde var jeg rask med å innfinne meg der jeg sist så henne. Og der stod hun. Jeg gikk opp og ba om reis. I ren flåklypastil tok hun av så lyngen krølla seg bak potene. For å gjøre det hele enda vanskeligere stod hun på nedsiden av en liten haug der det stakk opp to graner på baksiden. Over kanten bar det med Reina i uhyggelig fart. Da jeg så fugl i luft kunne jeg ikke lenger se Reina, men jeg ropte sitt i håp om at hun skulle reagere der hun var ute av synet bak haugen. Det var med en viss spenning jeg gikk over toppen for å se etter henne, og til min store lettelse fant henne sittende bak grantrærne. Stort bedre blir det ikke.
Senere så kom vi forkjært på ett kull som jeg støkka opp, men Reina var helt rolig da 8-10 fugler tordnet over hodet på henne.
Jeg prøvde å la henne gå på disse nyslåtte fuglene, men da hun støkket en rype uten å vise tegn til å skjønne at den var der dro jeg henne bort fra området.
Senere fikk jeg 2 fine fuglarbeider på disse fuglene, og ett litt lurvete. Hun tok stand rett foran meg, og avanserte forover til fugl ble presentert. Siden jeg var ti meter unna så hadde jeg nok skutt under jakt da hun tydelig viste at her var det fugl. Absolutt jaktbart.

Senere støkket hun 2 fugler i rask rekkefølge uten å vise det minste tegn på at hun kjente at det var fugl. Det hadde klarnet opp og temperaturen var blitt betraktelig høyere, og jeg tror forholdene var bortimot umulig med fugl som trykket voldsomt.

Litt senere finner jeg henne i stand, motvillig går hun på uten å kunne presentere fugl, og under utredning tar hun ny stand og nekter plent å reise fugl som ikke vil la seg presse ut. Til slutt går hun på og får fuglen til værs.
Mange gode prestasjoner og rolig i alle oppflukter må sies å være en bra tur.

Kommunikasjonssvikt, eller vanskelige forhold?

Tok meg en tur i fjellet i ettermiddag/ kveld og fikk en del fugl foran Reina med vekslende hell, men desverre mest uhell.
De to første situasjonene hadde potensialet til å bli glimrende. Den første så jeg hun nøstet på beitefot og avanserte forover i medvind på skrå bakfra, helt til hun kom inn i vinden og fikk overvær og stoppet opp, men startet så avansen, noe som resulterte i at hun støkket ett kull. Hun var forholdsvis rolig, men jeg følte ett visst behov for å markere meg og hanket henne bryskt tilbake. Litt senere så jeg hun startet avanse mot noe kratt, og la inn ett par kunst pauser, men det resulterte i at hun støkket en enkel fugl og forfulgte noen meter. Dette ble også bryskt påtalt.
En stund senere så jeg hun atter rotet på beitefot, men denne gangen festet hun stand. Da jeg kom opp til henne og ba om reis så gikk en enkel fugl, og Reina var komplett rolig(video)

En stund senere markerte hun sterkt, men ble så borte for meg. Jeg lette en stund uten å finne henne. Plutselig så jeg ett kull som lettet fra ett tett vegetert område og jeg fikk visuel kontakt med Reina, som umiddelbart stoppet på tilrop. Hun hadde nok stand der, men da jeg ikke dukket opp ordnet hun opp på egen hånd. Forsåvidt fornøyd med at hun stoppet umiddelbart på tilrop.

Kort etter går hun opp i stand ved en gran. Jeg går opp, ber om reis. Hun reiser villig en enkel rype og er rolig(video)

Dagen avsluttet med at jeg så hun avanserte på noe godlukt og en rype tok til vingene til side for Reina som stoppet i sporene på tilrop. Da jeg gikk opp til henne, rett i mot henne, lettet 6-7 ryper til rett foran henne. Jeg antar at Reina hadde disse fuglene i nesen og var ikke klar over den sol lå noe til siden og at dette kunne være ett hendelig uhell.
Men det er noe bekymringsverdig at hun avanserer opp såvidt mye fugl. I mange av situasjonene ser det ut til at hun har full kontroll på fuglene, og hadde hun bare stoppet før den siste meteren så hadde det blitt svært fine situasjoner.
Nå har det vært tørt og varmt de dagene dette har vært ett problem,såvidt jeg kan erindre. Og jeg er usikker på om det kan skyldes at hun tackler slike forhold dårlig, eller om det er Reina som er i ferd med å utvikle seg i negativ retning pga manglende tilbakemeldinger.
Nå får man håpe på litt fuktigere forhold slik at man får se om dette gjentar seg, eller om det blir bedre og situasjonene blir "renere".