Årets første store opptur.

Da var årets andre tur gjennomført. Og du verden for en tur. Vinterfjellet viste seg fra sin absolutt beste side. -2 grader og sol fra så godt som skyfri himmel.
Etter forrige vinters mareritt med Reina der hun støkket og støkket og støkket, og svidde 9 av 10 sjanser var jeg bare måtelig optimistisk da jeg la avgårde. Selv om hun hadde en fin høst med masse gode prestasjoner så ante jeg vek at litt vanskelige vinter ryper skulle vise seg for vanskelig for henne.
Det startet som jeg tenkte...Hun festet en kort stand nedenfor en liten haug i terrenget, avanserte litt usikkert forover, og jeg så en rype lette på baksiden. Reina fortsatte forover og viste ingen tegn til at hun hadde sett fuglen. Jeg lot henne bare utrede ferdig og kommanderte sitt når hun var ferdig. Jeg lot henne forstå at jeg bare var måtelig fornøyd.
Litt senere ble Reina borte i ett dypt bekkefar, og etter litt leting fant jeg henne i stand neden for ett litt bratt stryk i bekken.. Jeg skjønte umiddelbart at fuglen lå nok ganske langt framfor henne. Siden jeg ikke hadde mulighet for å komme meg opp til hunden ba jeg om reis fra ca 50 meter. Hun gikk på 20-30 meter og festet ny stand. På ny ba jeg henne gå på og hun reiste en enkelt rype og var komplett rolig, uten tegn til ettergang. Håpet ble tent.
Bare noen minutter senere ser jeg Reina i ny stand, hun avanserer litt fremover, men blir nok litt for tøff og hun støkker fugl. Men er helt rolig og fortsatt ingen tegn til ettergang. Jeg tar henne tilbake noen meter og gir beskjed om at jeg ikke er begeistret for at hun avanserte på fuglen.
En stund senere festet hun stand , avanserte noen meter og festet ny stand 20-30 meter foran meg. På tur opp til Reina gikk 4 ryper på vingene, og seilte forbi meg. En grei og fin situasjon der hunden var komplett rolig, og hadde man gått med hagle hadde det nesten vært som å stå på skytebane.
Senere festet hun stand ved en gran, jeg ba henne gå på, hun gikk under grana men presenterte ikke fugl, men da hun kom frem fra grana festet hun ny stand på en gran 6-7 meter lenger frem. Da jeg kom opp til hunden og ba om reis lettet 2 ryper fra baksiden av grana. Reina stod helt rolig og fulgte fuglene med blikket og ga ingen tegn til å ville etter.
På tur tilbake til bilen festet Reina ny stand, denne gangen nærmest mot meg. Jeg bestemte meg for å la henne få avstandsreise slik at ikke jeg gikk opp fugl. Hun gikk villig på og reiste en enkelt fugl og var strøken i oppflukt.
Litt etter støkket hun en enkelt fugl og var komplett rolig.
Bare for å understreke at en fuglhund aldri slutter og jakte så tok hun ny stand i scooter sporet 20 meter fra bilen og været opp mot skogkanten. Jeg vurderte litt hva dette kunne være. Men ba henne gå på. Hun stakk litt opp i skogen og festet ny stand. Jeg stavret meg opp til hunden. Da jeg skulle be om reis så jeg en enkelt rype som lettet 15-20 meter foran oss. Reina var igjen strøken i oppflukt.
Tilbake i bilen vet jeg ikke hvem som var mest fornøyd. Men fornøyde var vi.

På`n igjen.

Etter noen rolige mnd grunnet en ødelagt pote hos Reina er det på tide å få juleflesket av både hund og mann. Under en jakttur i høst skadet Reina en tredepute på venstre framfot, ett stort , dypt sår åpnet seg og det var ikke annet å gjøre enn å parkere bikkja og vente på at poten skulle gro sammen. Da det var gått litt over en mnd og man nærmet seg slutten av oktober var jeg ute å prøvde bikkja igjen. Men da en time va gått var det skuffende tydelig at såret i poten var gått opp igjen. Og siden da har vi begge stortsett hatt rolige dager. Jeg med dårlig rygg og bikkja med dårlig pote.

Men her om dagen fant jeg ut at det var på tide å få unnagjort årets første tur på bortoverski. I ett blytungt føre bestående av løs og våt snø stavret hund og bikkje seg avgårde i terrenget. Bikkja sank ned opp til buken og jeg sank ned til midt på leggen. Det kjentes ut som snøen sugde til seg skiene, og det var en voldsom kraftanstrengelse bare å få beveget føttene forover. Det var så ille at jeg faktisk vurderte om jeg skulle bli nødt å gå fiskeben...NEDOVER.

Turen var forsåvidt fin den. Været var godt og fjellet fint. Men vi brukte ca 3 timer rundt i ett terreng som vi vanligvis bare bruker 1,5 timer på å jakte oss igjennom. Dessverre fant vi ikke fugl, men det positive var at jeg fant godt med beitespor på de plassene man vanligvis finner fuglen på denne tiden av året. Og i så måte lover det kanskje godt for fortsettelsen i vinter.
Planen er å få Reina klar for en vinterprøve i søken etter en AK premiering. Om hun fortsetter der hun slapp i høst burde dette så absolutt være innenfor rekkevidde. Men det innebærer også at hagla blir liggende hjemme. Hun ble litt løs i skuddet i høst og ville gjerne knallapportere. Så jeg må nok bruke litt tid på å få henne "fast" i skuddet, samt at jeg regner med hun vil trenge litt oppfriskning på RIOS.

Forhåpentligvis blir det vær og tid til en del turer utover vinteren med påfølgende bloggoppdatering.

Finanskrisen for Norsk stål er over.

Da var fire dager med jakt unnagjort. En liten aksjeportefølje i norsk stål har jeg fått, og æresmedlemsskap i blindforbundet samt sponsing av specsavers.
Det hele begynte svært bra med tre ryper på ett hektisk kvarter første jakt dagen, og man trodde at nå var man i gang. Noe man også var.....Man var igang med bomminga.
Den andre jaktdagen leverte bikkja flere nesten ferdig skutte ryper, men stålet ble ødsla i øst og vest, og jeg hadde neppe truffet bakken om jeg prøvde. Men til slutt fikk jeg skutt en stegg på det 3. fuglearbeidet på samme fuglen. Personlig mistenker jeg den for å bare gi opp og spille død fordi den var lei den jævla bikkja som hele tiden leita den opp. Da den hadde kommet i sekken og det hadde gått noen minutter så var det like før jeg ikke letta da den starta motoren og prøvde å fly avgårde med sekken. Den ble øyeblikkelig avlivet.
De to siste dagene så satt ikke ett eneste skudd der de skulle og det manglet ikke på sjanser. Bikkja leverte meg til stadighet fugl som nesten var ferdig skutt, men som en full speiderpike dundret jeg stålet ut i det store intet.

Skitt jakt..........................så absolutt.

Jakta er i gang.

Da er jakta godt i gang og di første to dagene er unnagjort. Åpningsdagen ble en lang og tung affære på hele 11 timer som satte sitt tydelige preg på hund og mann. Hunden leverte flere fine jaktbare fuglarbeider....men mannen som skulle legge siste hånd på verket kan vel gjøres til æresmedlem i blindeforbundet. Etter flere skudd som gikk i hytt og pine først på dagen, så var det bare å ta en lengre pause før man fortsatte. Det gjorde visst godt for "blindebukken" med hagla. I løpet av ett hektisk kvarter hadde vi tre fine fuglearbeider med felling, og tre fine ryper fant veien i sekken.

Etter noen flere skudd i blinde var både hund og mann klar for å ta fatt på veien hjem. Uten følelse i bein og skuldre og med ryper i sekken var vi nokså fornøyde.

I dag bar begge tydelig preg av gårdagens slit og det var tungt å komme igang. Hunden leverte flere ryper servert nesten ferdig ribba og stekt. Men selv om jeg teppebomba terrenget med stål fløy alle rypene skrattende videre. Og jeg sverger på at jeg så Reina titte seg bak og rista på hodet. Men til slutt fikk vi has på en stor fin stegg som fant veien i sekken.

Og etter en kort rådslagning dro vi hjem vel vitende om at julermiddagen var i boks, og vi lot ryper være ryper.

Fellingene gjorde tydelig inntrykk på Reina. Når det smeller vil hun gjerne frem og se hvor fuglen ble av, og RIOS må nok finpusses litt når det blir dags for prøve.

Klar for jakt.

Med rypekvoter på 4 liryper pr dag er undertegnete klar til å perforere atmosfæren med stålhagl.
Sjelden eller aldri har jeg følt at hunden har vært så klar til jaktstart. Har hatt ett par siste dager i fjellet før jakta der bikkja har levert flere fine fuglarbeider og har vært særdeles stødig i oppflukt og skudd. Og om hunden fortsetter i samme spor tror jeg dette blir artig.
Min største bekymring er for øyeblikket hvordan det står til med min egen treffsikkerhet. Har vel en mistanke om at jeg ville fått problemer med å treffe låven selv om jeg stod inne i den og fyrte løs med hagla.
Og om alt annet skulle svikte kan jeg alltids hive hagla etter fuglene vel vitende om at da er sjansen størst for treff.


Skitt jakt.

Fantastiske Reina

Etter ett par dager med dårlig vær, mye vind og regn i bøtter og spann så var det på tide å ta ut Reina på det jeg antok ville være nokså lett fugl.
Da vi hadde gått en halvtimes tid ble hun bort for meg over en kant. Jeg fortsatte bare forover i marsjretningen og regnet med at hun ville slå inn foran meg ganske snart. Da det gikk noen minutter uten at hun dukket opp fant jeg det best å gå å se over kanten hvor hun hadde gjort av seg. Langt nede i lia ser jeg at hun står på tåneglene med høyt hode. Da jeg gikk opp til henne skjønte jeg at fuglen lå nok langt foran henne. Jeg gikkk opp på siden av henne og sammen avanserte vi forover, og Reina stoppet opp. Jeg ba henne gå på og hun la ut noen meter foran meg og reiste rolig og behersket ett kull på 6-8 ryper som lettet 10-15 meter foran hunden.Reina var komplett rolig i oppflukt. Det var godt å se at hun greide å tackle også fugl som ikke trykte som brostein.
Jeg merkte meg hvor fuglene slo seg ned noen hundre meter lengre frem i terrenget. Jeg slapp Reina på og vi gikk mot stedet der jeg mente fuglene lå mens hun revierte tett gjennom bjørklia og ble bort for meg. Jeg fortsatte bare forover og etter ett par minutter finner jeg henne i stand. På komando kanonreiser hun 2 fugler og er komplett rolig. Under utredning trøkker jeg opp 2 fugler og regner med at sjansen for å få has på noen gjennliggere var forsvunnet. Men da hun har hentet ny vind slår hun seg litt ned i lia og fester ny litt usikker stand. Jeg ber henne gå på og hun reiser behersket en enkelt rype og er komplett rolig.
Med tre slike perfekte arbeider i sekken var det bare å koble hunden og gå hjem...bedre blir det neppe.

Løpende ryper......eller.

Legger til en video jeg fimet i fjellet her om dagen. Jeg finner Reina i stand midt oppe i en liten li med hard mot vind. Og ender opp med å finne fuglene langt nedenfor der hun først markerte for dem. Desverre var hun ikke helt rolig og tok seg 10-15 meter etter rypa.