lørdag 29. august 2009

Regn og bedre svar fra hunden.

Etter å ha vært svært misfornøyd med Reina etter gårsdagens tur var det med en viss glede jeg våknet i morges og oppdaget at det hadde regnet. Ganske umiddelbart klødde det i stive, utslitte og gamle ben.
Om man skal beskrive det perfekte fuglearbeidet høres det som oftest slik ut. Man kommer opp til hunden i stand, man ber hunden reise, og den går på med alt den har for å få fuglene til værs, og er komplett rolig i oppflukten.
Slik var Reinas første fuglekontak i dag. Da hun ikke dukket opp der, og når hun burde var jeg rask med å innfinne meg der jeg sist så henne. Og der stod hun. Jeg gikk opp og ba om reis. I ren flåklypastil tok hun av så lyngen krølla seg bak potene. For å gjøre det hele enda vanskeligere stod hun på nedsiden av en liten haug der det stakk opp to graner på baksiden. Over kanten bar det med Reina i uhyggelig fart. Da jeg så fugl i luft kunne jeg ikke lenger se Reina, men jeg ropte sitt i håp om at hun skulle reagere der hun var ute av synet bak haugen. Det var med en viss spenning jeg gikk over toppen for å se etter henne, og til min store lettelse fant henne sittende bak grantrærne. Stort bedre blir det ikke.
Senere så kom vi forkjært på ett kull som jeg støkka opp, men Reina var helt rolig da 8-10 fugler tordnet over hodet på henne.
Jeg prøvde å la henne gå på disse nyslåtte fuglene, men da hun støkket en rype uten å vise tegn til å skjønne at den var der dro jeg henne bort fra området.
Senere fikk jeg 2 fine fuglarbeider på disse fuglene, og ett litt lurvete. Hun tok stand rett foran meg, og avanserte forover til fugl ble presentert. Siden jeg var ti meter unna så hadde jeg nok skutt under jakt da hun tydelig viste at her var det fugl. Absolutt jaktbart.

Senere støkket hun 2 fugler i rask rekkefølge uten å vise det minste tegn på at hun kjente at det var fugl. Det hadde klarnet opp og temperaturen var blitt betraktelig høyere, og jeg tror forholdene var bortimot umulig med fugl som trykket voldsomt.

Litt senere finner jeg henne i stand, motvillig går hun på uten å kunne presentere fugl, og under utredning tar hun ny stand og nekter plent å reise fugl som ikke vil la seg presse ut. Til slutt går hun på og får fuglen til værs.
Mange gode prestasjoner og rolig i alle oppflukter må sies å være en bra tur.

fredag 28. august 2009

Kommunikasjonssvikt, eller vanskelige forhold?

Tok meg en tur i fjellet i ettermiddag/ kveld og fikk en del fugl foran Reina med vekslende hell, men desverre mest uhell.
De to første situasjonene hadde potensialet til å bli glimrende. Den første så jeg hun nøstet på beitefot og avanserte forover i medvind på skrå bakfra, helt til hun kom inn i vinden og fikk overvær og stoppet opp, men startet så avansen, noe som resulterte i at hun støkket ett kull. Hun var forholdsvis rolig, men jeg følte ett visst behov for å markere meg og hanket henne bryskt tilbake. Litt senere så jeg hun startet avanse mot noe kratt, og la inn ett par kunst pauser, men det resulterte i at hun støkket en enkel fugl og forfulgte noen meter. Dette ble også bryskt påtalt.
En stund senere så jeg hun atter rotet på beitefot, men denne gangen festet hun stand. Da jeg kom opp til henne og ba om reis så gikk en enkel fugl, og Reina var komplett rolig(video)

En stund senere markerte hun sterkt, men ble så borte for meg. Jeg lette en stund uten å finne henne. Plutselig så jeg ett kull som lettet fra ett tett vegetert område og jeg fikk visuel kontakt med Reina, som umiddelbart stoppet på tilrop. Hun hadde nok stand der, men da jeg ikke dukket opp ordnet hun opp på egen hånd. Forsåvidt fornøyd med at hun stoppet umiddelbart på tilrop.

Kort etter går hun opp i stand ved en gran. Jeg går opp, ber om reis. Hun reiser villig en enkel rype og er rolig(video)

Dagen avsluttet med at jeg så hun avanserte på noe godlukt og en rype tok til vingene til side for Reina som stoppet i sporene på tilrop. Da jeg gikk opp til henne, rett i mot henne, lettet 6-7 ryper til rett foran henne. Jeg antar at Reina hadde disse fuglene i nesen og var ikke klar over den sol lå noe til siden og at dette kunne være ett hendelig uhell.
Men det er noe bekymringsverdig at hun avanserer opp såvidt mye fugl. I mange av situasjonene ser det ut til at hun har full kontroll på fuglene, og hadde hun bare stoppet før den siste meteren så hadde det blitt svært fine situasjoner.
Nå har det vært tørt og varmt de dagene dette har vært ett problem,såvidt jeg kan erindre. Og jeg er usikker på om det kan skyldes at hun tackler slike forhold dårlig, eller om det er Reina som er i ferd med å utvikle seg i negativ retning pga manglende tilbakemeldinger.
Nå får man håpe på litt fuktigere forhold slik at man får se om dette gjentar seg, eller om det blir bedre og situasjonene blir "renere".

torsdag 27. august 2009

Ny tur, mye fugl men vanskelige forhold.

Var en tur i fjellet i dag, og fikk mye fugl for hunden. Hun var rolig på alle situasjonene så nær som 1. Jeg hadde vel fugl 6-8 ganger foran henne. Bortsett fra 2 situasjoner var alle jaktbare, men bar preg av at det var tørt og varmt. Det resulterte i lange avanser og problemer med å lokalisere fuglen. Så enkelte situasjoner ble litt upresise. Men alt i alt så det ikke ille ut. Forhåpentligvis vil det bli litt bedre når det kommer litt regn. Og at det da blir lettere for hunden å lokalisere fugl presist. Legger ut en video fra det ene fuglarbeidet. Jeg smattet henne frem for å reise, og etter 2 skritt kom ett stort kull på vingene og Reina er komplett rolig.

søndag 23. august 2009

Sliten hund både mentalt og fysisk??

Har hatt ett par turer siden sist, men med svært lite å vise til. Den første turen så vi ikke fjæra, men jeg la merke til at både vind og terrengbruken til Reina så noe suspekt ut. Samt at hun til tider ble nokså kontaktløs, noe som ikke har vært ett problem før. Neste tur så starten hun godt. Jeg fant henne i stand rett etter slipp. Hun avanserte og hentet ny vind gjentatte ganger uten å tilsynelatende greie å lokalisere/spikre fuglene. Da jeg så løpende fugl på bakken foran henne så ba jeg henne koste på og få fuglene på vingene. Noe hun gjorde med bravur og høy fart. Men da ro i oppflukt skulle gjennomføres sprakk det skikkelig, og hun gikk 20-25 meter etter før jeg fikk kontroll på henne. Noe som ble nådeløst påtalt.
Senere støkker hun en fugl i god vind, og er komplett rolig. Men jeg har en mistanke om at hun var på småfugl jakt, og at dette var grunnen til at hun noe uforsiktig støkket rype. Da hun senere ble svært kontaktløs og egenrådig var det ingen overraskelse å se Reina i fullt firsprang etter rype nedover en li. Hun stoppet riktignok på tilrop, men dette har jeg sett lite av tidligere i høst, så det var skuffende.
Forhåpentligvis er hun ikke i en nedadgående spiral hva prestasjonene angår, men heller ett utslag av sliten hund som har svært mange turer i fjellet på kort tid. Syntes jeg så tegn til manglende konsentrasjon og litt manglende intensitet, noe som ofte kan skyldes sliten hund. Nå skal hunden få noen dager velfortjent hvile for å se om hun kommer opp på det fine nivået hun har hatt tidligere i høst, eller er for nedadgående.
Håper at dette bare er en sliten hund som trenger hvile, og at det ikke er starten på nye problemer.

fredag 21. august 2009

På slutten av videoen kan du se Reina i stand. Følger du godt med vil du se en rype som stikker av gårde foran hunden. Hunden er som man kan se komplett rolig.

Sløv fører

Var en tur i fjellet tidligere i dag, og fikk ett fint fuglarbeid uten reis. Men det burde vært to. Jeg så hunden smyge seg langs ett kratt og ble borte for meg bak krattet. Jeg bestemte meg for å gå dit jeg sist så hunden for å få oversikt. Da jeg kom opp til krattet støkket jeg ut 4 ryper. Reina kom da rundt krattet og satte seg. Hun hadde tydelig stått på baksiden uten at jeg la merke til det. Hadde jeg vært mere våken hadde jeg nok ikke gått rett opp i krattet og støkket rypene. Men forsåvidt en grei situasjon med RIOS. Under utredning greier jeg å støkke opp ytterlig en rype i det øyeblikket Reina får fugl i nesen og vender opp. Men da hadde altså jeg gått meg rett på den og sjansen var borte. Men Reina var komplett rolig. Senere festet hun stand på enkelt rype som gikk på vingene da jeg kom opp til hunden. Hun var komplett rolig. Situasjonen ble filmet og blir lagt her så snart jeg har fått redigert.

tirsdag 18. august 2009

Tidenes korteste fjelltur.......






Tidenes korteste fjelltur ble avholdt i dag. Da det ble 2 timers stopp på arbeid hiva jeg bikkja i bilen og kjørte opp til korgfjellet slik at jeg kunne få en time med trening før jeg måtte tilbake på jobb.
Jeg parkerte bilen, og gjennomførte en kort dressurøkt før jeg slapp Reina løs i terrenget. Hun søkte grundig foran meg i ca ett minutt før hun ble borte i noe tett kratt. Etter 3-4 minutters leting finner jeg henne i intens stand i forkant av ett kjerr. Når jeg kommer opp og skal be om reis ringer selvfølgelig telefonen, noe som er nok til at fuglene tar til vingene. Men Reina rører seg ikke av flekken og er komplett rolig. Siden jeg i utgangspunktet hadde dårlig tid, fant jeg det mest fornuftig å bare rose hunden og avslutte der. En rask kikk på klokka i bilen røpet at det bare var gått 7-8 minutter siden vi kom.





Etter endt arbeidsdag fant jeg ut at det kunne være på sin plass med en ny tur, forhåpentlig med gode prestasjoner, men noe lengre enn den forrige.
Tilbake på samme plass slapp jeg Reina i det området jeg så fuglen forsvinne til tidligere på dagen. Det betalte seg nesten umiddelbart.
Kun få minutter etter å ha sluppet hunden ser jeg tydelig på Reinas kroppspråk, høyt oppe i en li, at her er det fugl. Hun avanserer hurtig nedover lia før hun fester stand. På tur opp til hunden ser jeg at hun avanserer ytterligere forover i terrenget for så å feste ny stand. Hun justerer ytterligere en gang før hun blir stående. Når jeg kommer opp til krattet ved der hun står letter 4 fugler og Reina er komplett rolig.
Under utredning fester hun ny stand som hun raskt løser ut og avanserer forover i terrenget. Tydelig på at her er fugl, men hun er ikke i stand til å lokalisere den helt. Hun slipper seg på og henter ny vind og støkker desverre rypa. Men er komplett rolig. Under intens utredning ser jeg hun starter avanse, hun fester stand, men løser ut og avanserer noen meter til før hun blir stående. Fugl letter foran henne når jeg er 10-15 meter unna Reina, og hun er komplett rolig.



En drøy marsj senere blir Reina borte for meg, og etter en del leting både høyt og lavt finner jeg henne i stand. Standen er ikke særlig intens, og når jeg kommer opp til henne løser hun ut og avanserer 20 meter og fester ny stand. Da jeg kommer opp til henne ber jeg om reis, og hun brenner til borte ved en gran, men det resulterer kun i ny stand nesten helt under grana. Da jeg kommer opp til hunden ser jeg to ryper som kikker bekymret opp på meg, mindre enn 30 cm fra hundesnuten. Jeg ber om reis igjen, Reina gasser på under grana og begger rypene kommer ut med hvite flagg og forsvinner i det fjærne. Reina ble tydelig gira av å se rypene og det resulterte i at hun forfulgte friskt ca 10-15 meter.


Under utredning tråkker jeg opp en rype mindre enn 50 cm fra skotuppen, det er tydelig at her trykkes det voldsomt. Når det i tillegg er varmt og terrenget knaser under bena så skjønner man at det ikke er lett å være hund. Noe jeg skjønte sekunder senere.

Jeg observerer Reina i intens revierin på ett svært begrenset område. Hele kroppen hennes forteller tydelig at her er det noe. Etter 3 runder rundt og gjennom krattet ser jeg hun stivner i stand. Men rype letter før jeg kom opp. Men hun holdt seg rolig.
Men situasjonen viste tydelig hvor hardt hun måtte jobbe før hun greide å lokalisere fuglen.

Men alt i alt må man konkludere med at det ble en svært bra tur. Der både vær og vind forhold ikke var helt på hundens side, men som hun uansett tacklet på en god måte.

søndag 16. august 2009

Inntrykket forsterkes.

Den gode jobben ser ut til å foleløpig vedvare, og Reina leverer gode prestasjoner oftere og oftere. Den siste turen starta ikke særlig godt. I ett område ved parkeringa der hunden vanligvis pleier å gjøre sitt fornødende greide hun å støkke 2 fugler der jeg raskt fikk satt henne på kommando. Litt senere hørte jeg litt kakling, og like etter kom en rype flyvende fra bak en haug. Jeg ropte til hunden, og fortsatte frem og Reina stod i minste i ro i terrenget. Så hun hadde i det minste holdt seg rolig til tross for at fører ikke var "til stede". Men da jeg gikk videre frem i terrenget begynte jeg å tenke....Jeg så jo at hunden var i ro nede i krattkanten før de første rypene kom opp. Jeg antok vel egentlig bare at hun gjorde i fra seg der, slik hun alltid gjør der. Jeg var på tur vekk i fra hunden i en annen retning da fuglene kom ut, og jeg har en mistanke om at Reina ikke greier å holde stand veldig lenge om hun ikke føler at fører er på tur opp for å støtte henne. Jeg tror hun hadde stand, men da jeg ikke kom, men heller gikk i fra henne ordnet hun opp selv. Ved den andre situasjonen vet jeg ikke hva som skjedd, men er fornøyd med at hun holdt seg i ro når fuglen gikk.

Senere på dagen så jeg hun dro inn søksbredden og revierte svært tett i ved noe kratt, og jeg gikk for å følge henne opp i tilfelle det skulle være fugl der. Det endte med at jeg tråkket opp en rype ett stykke unna hunden. Og sjansen ble borte.

Litt senere gikk hun opp i stand rett foran meg ved en myrekant. Jeg gikk opp til henne og dyttet henne i flanken og ba om reis. Hun kostet på med alt hun hadde, og reiste to ryper noe upresist, noe som gjorde at hun ikke slo seg til ro så raskt som ønskelig. Jeg benyttet anledningen til å føre henne tilbake og korrigere.
Vi gikk videre i fluktretningen til disse to fuglene, og like etter så jeg at Reina avanserte på noe godlukt, hun slapp seg så opp og tok ny vind før hun smalt i stand. Da jeg ba om reis så jeg rypa 50-60 cm foran hunden, og den var på tur til å ta til vingene. En Reina som får beskjed om å reise fugl hun ser gå fremfor seg er som en drapsmaskin. Djervt er ett for mildt ord å beskrive reisen hun utførte. Hadde hun ikke blitt sittende fast inne i krattet så tror jeg ikke jeg hadde greid å stoppe henne. Men da hun under utredning støkket opp den andre rypa respekterte hun spontant og kontant.

Alt i alt føler jeg at vi kunne gå hjem med flere plusser enn minuser. Og på dette tidspunktet føler jeg ikke at jeg kan forlange mere.

fredag 14. august 2009

Ny høst, nye muligheter men samme gamle leksa??

Har gått svært lang tid siden sist jeg oppdaterte bloggen, noe som i stor grad har skyltes frustrasjon over ei bikkje som stortsett bare støkket i vinter. Til tross for svært god beherskelse av oppflukt så svidde hun vel i snitt 9 av 10 sjanser i vinter og tankene gikk oftere og oftere i retning av å omplassere hunden for å slippe atter en sesong med lite og ingenting fornuftig å vise til.
Men det er rart med disse pelsrakettene, man blir jo glad i dem uansett hvor ille ting blir eller er.

Nå har både jeg og Reina hatt en sommer preget av varme og late dager. Dressur har fått vært dressur, og bortsett fra en og annen apportøkt har vi ikke gjort det gudsskapte grann.

Men nå har jeg de siste 2 ukene fått lov til å trene i ett privat terreng som er måtelig godt besatt med fugl, og ting ser ut til å ha snudd,i allefall foreløpig.
De første to turene var preget av ekstrem varme, og ingen vind. Terrenget var så tørt at det hørtes ut som man gikk på knekkebrød, det gikk jo som det måtte gå. 2-3 støkksituasjoner og man var tilbake der man slapp. Man hadde ro i oppflukt, men standen var fortsatt like fraværende som midnattsol i januar.
Men så kom regnet og vinden.....Og bunnløs fortvilelse har til dels blitt erstattet med nesegrus beundring.
Plutselig dukket hun opp fremfor meg i stiv positur...stand??....Står hun og pisser??..står hun å sover??..hmmm, må være stand. Jeg ber om reis og hunden går villig på og det letter rype tilside for henne. Jeg brøler sitt, og hunderæva klasker i bakken. Plutselig letter omentrent hele terrenget og det flyr ryper til alle kanter, hunden sprekker og jager etter noen titalls meter før en små amper fører får kontroll på dyret.

Etter en liten samtale med hunden om hva ro i oppflukt dreier seg om så er både hund og fører klar for å se om man finner igjen disse fuglene. Men hunden som fortsatt er høy på adrenalin setter opp en fryktelig fart og støkker opp fugl på fugl på fugl, men siden jeg er i hæla på henne er hun stødig i oppflukt. Så om ikke annet får man terpet litt RIOS. Det siste hun gjør er å støkke opp 2 voksenfugl som hun forfølger i vill fart før hun stopper, legger seg ned og gir opp.......Jeg kan bare konstatere at hunden ikke har blitt noe bedre enn i vinter.

Men siden jeg i det minste hadde sett henne i stand så hadde jeg funnet litt mere inspirasjon til å ikkr gi opp helt. Så dagen etter dro vi avgårde igjen. Nå hadde vi flaks. Da vi satt i lyngen så vi en rype som spankulerte på bakken ett lite stykke unna. Men hunden ved venstre kne så avanserte vi rolig opp denne rypa, og Reina satte seg med største selvfølgelighet da fuglen tok til vingene, og hun kunne motta velfortjent ros for å ha greid å ta det rolig med fugl fremfor seg.
Jeg leier hunden i bånd til vi kommer i god vind og slipper henne i området der jeg så rypa dro, og rett etter ser jeg henne i avanse mot ett kratt,. Men hun blir litt for tøff og støkker den opp, men er rolig og behersket. Men får alikavel en liten verbal overhøvling.

Litt senere forsvinner hun bak ett kratt ganske høyt oppi en li, og siden det var ganske bratt så ble jeg litt passiv og fulgte ikke opp hunden, selv om jeg på merkelig vis var sikker på at hun hadde tatt stand der oppe. Like etter kom en stegg kaklende ut av krattet, litt etter kom hunden som satte seg kontant på til rop. Hvorvidt hun tjyvreiste eller fugl bare gikk vites selvfølgelig ikke. Da jeg kalte henne inn smalt hun i stand litt lengre ned, da jeg var kommet opp til hunden lettet rype presist fremfor henne, og sekunder senere til siden for henne. Hun rørte seg ikke en millimeter etter i oppfluktene.
Oppmuntret av for henne å være gode prestasjoner forsatte vi turen, og litt senere fant jeg henne i ny stand, fugl letter presist foran henne når jeg kommer opp, og litt senere enda en.Ingen tegn til ettergang. Hun støkker opp en fugl under utredning, men er rolig på tilrop. Bare minutter senere finner jeg henne i ny stand. jeg går opp, ber om reis og hun suser under en gran og opp kommer en rype, og hunden setter seg på tilrop. Da jeg slipper henne igjen bruker hun bare sekunder på å finne enda en rype litt lenger bort i terrenget som hun fester stand på og reiser villig på kommando og er RIOS.
For første gang i sitt relativt unge hundeliv har Reina faktisk tatt flere av sine sjanser og levert gode prestasjoner. At hun senere støkket opp en rype som hun spontant respekterte bidro på ingen måte til å svekke inntrykket av at dette var det absolutt beste hun hadde prestert i fjellet.

Nå ble det spennende å se om hun hadde funnet nøkklen, eller om det bare var ett engangstilfelle som representerte unntaket fra regelen.

Neste dag dro jeg opp og var spent på å se hvordan ting skulle gå. Rett etter at jeg slapp henne ble hun borte. Jeg gikk litt rundt i terrenget og så etter henne, men hun var søkk borte. Plutselig så jeg en rype i vill flukt med Reina på hjul.......Fan ta den jævla pelskledde støkkmaskina.
Jeg sprang i mot området der jeg trodde fuglen kom fra, da jeg regnet med at Reina ville dukke opp der. Da jeg kom frem stod Reina i stand foran meg, og ett stort kull lettet foran henne da jeg kom opp til henne, og hun gjorde ingen tegn til å ville etter fuglene.

Jeg bestemte meg for å la henne få mulighet til å lokalisere disse fuglene igjen, og det betalte seg. Hun revierte tett foran meg og smalt i stand i en bratt nedoverbakke, Når jeg gikk opp til henne skjønte jeg at dette kunne bli ettergang, da hun mest sannsynlig ville få god fart ned over lia. Jeg ba om reis, Reina dundret frem og reiste en rype og smalt i bakken på tilrop. Jeg ble først bare stående der og se overrasket på hunden før jeg skjønte at det kanskje var på plass med ett annerkjennende klapp på hodet.

Da vi fortsetter frem i terrenget forsvinner Reina inn i ett tett område med gran. jeg synes det ble litt brått stille der inne, og plutselig kommer en rype susende opp og forsvinner. Men det er fortsatt helt stille inni skogen. Og litt lenger frem ser jeg Reina i stand mot grana der rypa dukket opp. Jeg antar da at hun ikke hadde registrert at rypa hadde fløyet, og at hun står blindt. Men da jeg kommer opp til henne letter det 4 ryper fra under grana. Reina er litt urolig og går etter ca 10 meter. Jeg skjønte umiddelbart at dette var en fantomprestasjon. Hun hadde holdt stand på fugl, selv om det hadde fløyet opp fugl når hun sto der. Dette var neste for godt til å være sant med tanke på hvor ofte ting hadde gått galt for henne det siste havannet året.

Jeg ser retningen som rypene drar, og bestemmer meg for å belønne henne med en ny mulighet til å finne disse fuglene. Bare minutter senere ser jeg henne i stand, når hun ser at jeg er til stede avanserer hun litt frem og tar ny stand. Jeg ber henne gå på, og forsiktig smyger hun frem, tilsynelatende litt usikker på hvor fuglen er. Hun slipper seg ut og henter ny vind og smeller i ny stand og reiser en hardt trykkende rype på kommando. Og er Rios. Jeg lar Reina utrede, og vi fortsetter forover i terrenget mot dit rypa fløy, og borte blir hun. Litt senere finner jeg henne i stand. Jeg leter frem kameraet og tar noen bilder før jeg går opp til henne og det letter fugl presist foran henne....RIOS.

Jeg har nesten tårer i øya når jeg går hjem. 6 sjanser på fugl ender med 5 fuglarbeider. 2 med reis og 3 uten. 5 meget gode, og jaktbare situasjoner.
Jeg trodde at det hun leverte dagen før var sykt bra til henne å være, men dette var enda bedre. Og jeg tror man kunne se både på hund og fører at det var med stolte skritt vi gikk hjem.
Jeg håpet bare at Reina virkelig skjønte hvor fornøyd jeg var med henne, og at hun selv fikk følelsen av at hun hadde lyktes.

I dag morges dro jeg henne med i fjellet igjen, og håpet at dette blaffet av flaks og gode prestasjoner kunne vedvare. Med tanke på alle de uendelige nedturene man har hatt tør man ikke helt å håpe at ting kanskje er i ferd med å vende seg til det positive.

2 minutter etter slipp går hun i stand, og på kommando reiser hun ett stort kull som letter i 3 omganger mens hunden sitter å ser på etter å ha satt seg da de to første fuglene tok til vingene. Etter mye ros og en røyk fortsatte vi i fluktretningen til disse fuglene. Det går ikke mange sekunder før hun fester ny stand, men hun har nok presset fuglen litt i meste laget, og fuglen går opp før jeg er helt oppe til hunden, og det blir en 3-4 meter etter før hun setter seg. Da hun utreder fester hun ny stnd og reiser presist en rype og er komplett rios.
Turen har vart i ca 15 mionutter....Jeg kobler og drar hjem.

Om ting skulle gå aldri så galt i tiden fremover. Så har jeg i det minste hatt tre dager sammen med Reina der hun har levert langt over det jeg hadde forventet eller håpet på.