tirsdag 24. februar 2009

Dagene går...

Dagene går, og både midd og antibiotika kuren nærmer seg slutten, og om været tillater blir det vel en tur i fjellet når det nærmer seg helg.
Bikkja virker mere og mere utålmodig og lysten på å få utfolde seg, og hun går rastløst omkring i huset og nærmest ber om å få slippes i fjellet.
Synes jeg begynner å kjenne igjen bikkja litt mere nå. De siste månedene har hun vært svært rolig og dorsk hjemme, men nå synes det som det er lopper i blodet igjen. Forhåpentligvis skyldes dette at hunden har hatt plager som nå er i ferd med å rette seg, og hun kan vise seg frem fra en bedre side enn hun har gjort i det siste.

lørdag 21. februar 2009

Snø, snø og mer snø

Om føret var tungt for noen dager siden så er det nok blitt betydelig værre de siste dagene da snøen har lavet ned i bøtter og spann.
Med tanke på forholdene så kan det hende at det var ett "perfekt" tidspunkt å la bikkja ta 10 dager hvile for å fullføre nesemiddkur, og antibiotikakur mot hovne mandler. Har brukt tida til å prøve å studere bikkja litt ekstra for å se om hun endrer atferd etterhvert som kurene nærmer seg slutten.
Det er spesielt ett par ting jeg har merket meg angående atferden. Det virker som den litt barnslige atferden som har preget bikkja siden hun ble født, men som ble borte før jul, ser ut til å være på tur tilbake. Turtallet når hun er ute og lufter seg ser betydelig høyere ut en det har vært den siste tiden.
En annen ting jeg har merket meg er at hun vasker seg mye mye mere enn tidligere. Ikke vet jeg, men kanskje er det nesen som har blitt bedre og hunden merker sin egen lukt bedre, og som følge av det er mer renslig.

onsdag 18. februar 2009

Hovne mandler.....og halmstråklamring.

I går måtte jeg til vetrinæren for å få sydd noen sting i foten på Reina etter ett uhell med snøfjerning fra pelsen. Når hunden var ned-dopa så ba jeg vetrinæren ta en titt på mandlene når hun først var igang. En rask inspeksjon slo fast at mandlene var "frodige" som hun kalte det, og at vevet opp mot nesen så irritert ut. Mandlene er jo direkte koblet til luftveis systemet og kan være ett alternativ i forhold til hennes noe rare atferd i fugl. Har kjørt nesemidd kur i en uke nå, og starta i dag med antibiotikakur for å få orden på mandlene. Har sett hunden i søk på meget tungt føre, og det er ingenting som synes å være i veien med "motoren", og stusser på at jeg ikke har sett noe symptomer i forhold til allmentilstanden hos hunden. Og med tanke på det tror jeg mandlene er ett nylig oppstått problem som ikke har sammenheng med elendig fuglbehandling. Men slik situasjonen er nå er jeg nødt til å kunne utelukke eventuelle medisinske årsaker for å kunne legge en plan for at hunden skulle kunne lykkes bedre på sikt. Etter å ha undersøkt litt rundt er det ingen tvil om at det jeg ser av hunden er ofte observert hos hunder med midd, eller mandelproblemer. Klamrer meg til halmstrået som sier at det er ett medisinsk problem, men som ukuelig pessimist så virker det å være for enkelt. Men det blir greit å få ryddet tvilen unna etter endte kurer slik at man kan få sett problemet i det rette lyset.

torsdag 12. februar 2009

Nesemidd, manglende standinstinkt eller bare frekkhet.

Har hatt ett par noen turer i fjellet med den nå ikke riktig så håpefulle. Det positive får være at hun er rolig i oppflukt og jobber beinhardt i søket.
Men de negative sidene ser ut til å vedvare, og jeg spør meg selv om hunden er skarp nok, og om det er noe poeng i å legge mer tid på hunden.
I tråd med hva hun gjorde i høst, så støkker hun fortsatt alt for mye fugl. Når hun går i stand så forlater intesiviteten henne ganske raskt og standene blir løse og hun tillater ikke fører å komme helt opp før hun avanserer opp fuglene.
Har satt henne på nesemidd kur bare for å kunne eliminere at det har en medisinsk årsak. Men siden hunden er så godt som dønn rolig i oppflukt, er det som å balansere på en knivegg i forhold til å korrigere inn dette.
Jeg tror grunnen skyldes manglende standinstinkt da det synes som hun må svært nærme fuglen før hun fester en mer eller mindre halvhjertet stand, og ikke ser ut til å greie å justere hvor tett hun kan gå på fugl uten å støkke. Har ett halmstrøs håp om at problemene bare skyldes frekkhet, men etter det jeg har sett tror jeg at det er noen mangler hos hunden. Vil bruke litt tid fremover for å se om middkuren hjelper, og om mere korrigeringer vil føre til at ting bedrer seg. Men om hun ikke raskt viser tegn til å justere seg inn, så lyser det ett blått lys for Reina.

mandag 2. februar 2009

På besøk hos Skuruberget`s Kennel



Forrig uke var vi i Sørskogbygda og besøkte Merethe og Norodd og de 4 beinte hos Skurubergets kennel. Reina brukte ikke lang tid på å bli husvarm, og legge seg godt tilrette i godstolen(Bilder). Men først måtte hun jo se om det var mulig å stelle i stand noe leven med Skuruberg hundene. Hennes ungdommelige pågangsmot ble bare møtt med hoderystende likegyldighet der i gården, og det ble raskt klart at hun hadde større mulighet å få liv i utstoppede dyr, enn søvnige Skurubergsettere.